Asle Toje: Foto Wikipedia Commons

Forskningsdirektør ved Nobelinstituttet Asle Toje er kritisk til flertallet i Brochmann-utvalget med hensyn til fremskrivinger av antall innvandrere, og sier at etniske nordmenn vil bli en minoritet i fremtiden. Toje var uenig med flertallet i utvalget på flere punkter og la frem egne merknader til rapporten.

Ifølge Toje vil gode velferdsordninger og en ganske snill flyktningpolitikk få konsekvenser for norsk kultur. Norge vil ikke være det samme dersom etniske nordmenn i fremtiden vil være den største minoriteten.

– Rapportens fremskrivninger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall. Rapporten simpelthen stipulerer at innvandringen vil avta, uten å forklare hvorfor eller hvordan, skriver Toje i en av sine merknader.

Toje mener at de store asylankomstene i 2015, da hele 31.000 personer kom til Norge, kan bli en ny form for normalitet.

– Vi lever i en verdens hvor det befinner seg 7,5 milliarder mennesker og det ikke er noen tegn til at freden vil senke seg. Snarere tvert imot ser vi en oppblomstring av konflikter, sier Asle Toje.

Toje mener også at Norge bør gjøre som mange andre land, som for eksempel Canada, og håndplukke asylsøkere som får komme til Norge. Norge bør velge asylsøkere fra land som lettere las seg integrerer i det norske samfunnet.

Ifølge Toje var det ”heftige diskusjoner” om innvandringsrelaterte spørsmål i utvalget.

Professor Grete Brochmann som har ledet utvalget sier til ABC Nyheter at hun ikke kan forstå hvordan Asle Toje kan hevde at nordmenn vil bli en minoritet i fremtiden. Hun viser til tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som utvalget har basert seg på.

SSBs beregningsmåter er omstridte. Deres tall for befolkningen ved inngangen til 2016 viste at det var 698.550 innvandrere og 149.657 norskfødte med innvandrerforeldre registret bosatt i Norge. Det utgjør 16,3 prosent av folkemengden. Det utgjør en økning på 119 prosent fra 2006. Innvandring står nå for 80 prosent av befolkningsveksten. Ifølge SSBs tall og bergningsmåter vil det være 1,7 millioner innvandrere i Norge i 2060. Først om drøye 80 år vil det være like mange innvandrere som etnisk norske i Norge.

Hovedkonklusjonen i rapporten fra Brochmann-utvalget er at det norske velferdssamfunnet står overfor en periode med økende andel eldre og mindre økonomisk handlingsrom. Høy innvandring, spesielt av flyktninger, er en tilleggsutfordring i dette bildet. Og utvalget emner at for at arbeidslivet og velferdsstaten skal kunne håndtere denne situasjonen, må flyktninger i større grad bli en del av det ordinære arbeids- og samfunnslivet. Hvis dette ikke går, frykter utvalget at det blir økende økonomiske ulikheter. Det sammen med kulturelle forskjeller som kan svekke grunnlaget for samhold, tillitt og samfunnsmodellens legitimitet.

– For å lykkes er to forhold avgjørende: Omfanget av innvandring må stå i forhold til absorberingskapasiteten i arbeidslivet og velferdssystemet, og nykommere må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet, understreker Grete Brochmann.

Utvalgets analyser viser at den gjeldende integreringspolitikken har et forbedringspotensial.  Utvalget understreker særlig betydningen av å få de mange elementene i integrasjonsarbeidet til å henge bedre sammen, samt å bygge ned barrierer og gi muligheter for differensierte, langsiktige, men ikke nødvendigvis langvarige kvalifiseringsløp. Komplettering og påbygging av eksisterende utdanning er sentrale stikkord. Partene i arbeidslivet, og organisasjoner i sivilsamfunnet, må mobiliseres for best mulig å utnytte tilpasningsevnen i arbeidslivs- og velferdsmodellen.

– Det vil være vanskelig å opprettholde tillit og samhold i det norske samfunnet hvis de som tilhører religiøse og kulturelle minoriteter, også systematisk har de laveste inntektene og i liten grad deltar på arbeidsmarkedet, påpeker Brochmann.

Gitt den norske velferdsmodellen, vil en politikk for å skape tillit og dempe potensialet for konflikt måtte inneholde følgende elementer: tiltak for utjevning av levekår og økonomisk ulikhet – primært gjennom kvalifisering og aktivisering for arbeid; motarbeiding av diskriminering og utvikling av fellesarenaer i sivilsamfunnet. I tillegg til denne hovedtilnærmingen, understreker utvalget behovet for å markere tydeligere forventninger til innvandrere når det gjelder støtte til demokrati, likestilling og barns rettigheter, samt til at de deltar i arbeidsliv og sivilsamfunn. Klarere nasjonale retningslinjer bør utarbeides for hva myndighetene skal gjøre når kulturelle eller religiøse praksiser står i veien for god integrasjon, særlig når det gjelder utdanning og arbeid.