MEKTIG BYGNING: Byadministrasjonens mektige bygning fra dengang Tiraspol var en del av Sovjetunionen. Mannen foran er Vladimir Lenin – diktatoren som grunnla riket og systemet som senere skulle ta livet av et ukjent titals millioner av uskyldige mennesker.
Et sovjetisk friluftsmuseum. En gangsterrepublikk som lever av våpen- og menneskesmugling. Slike ord brukes ofte for å beskrive Transnistria – eller Pridnestrovie som det heter på russisk. Denne østeuropeiske utbryterrepublikken som svært få har hørt om, og som ingen seriøs stat har anerkjent.
TIRASPOL (ESSENSIELT) En halv million mennesker lever på en 20 mil lang og tre mil bred landstripe presset inn mellom Ukraina og Moldova. Flertallet av folket snakker russisk og ønsker at Putin skal inkludere Transnistria i sitt voksende imperium. Men selv Putin med sine våte drømme om et Stor-Russland, er skeptisk til å inkludere enklaven hvor det meste er bevart slik det var under Sovjetunionen. Den siste satellittstaten som Putin gjerne vil ha kontroll over, men som han foreløpig ikke vil invadere.
TRANSNISTRIA: Transnistria (i gult) ligger inneklmet mellom Ukraina og Moldova (blått felt) øst for Romania.
FLAGG: Transistrias flagg sier mye om hvilken stat som er det store forbildet.
Minibussen – eller marshrutkaen som russerne kaller disse kollektivtaxiene – har stoppet ved en lite grensestasjon bestående av et overbygg kontrollsonen malt i de transnistriske rødgrønne farger, og en brakkerigg med de kyrilliske bokstavene TMR – forkortelsen på nasjonen på russisk. Etter en viss stillhet, vender alle seg mot meg som sitter lengst bak. Sjåføren, kledd i klassisk østeuropeisk Adidas-joggedress-kopi, peker mot brakkeriggen med kamuflasjekledde soldater utenfor, og sier høyt ”Out, contro!l”.
Vi har i en drøy time kjørt gjennom drabantbystrøk øst for Moldovas hovedstad Chisinau og er nå inne i et bakkete sletteland med spredt bebyggelse.
Jeg har de siste to dagene i Moldova fått høre ville historier om korrupte grensevakter som angivelig presser vestlige besøkende for tosifrede eurobeløp før du får slipe igjennom til utbryterrepublikken Transnistria. Den siste sovjetstaten eller ”wannabe-staten” som bare er anerkjent av andre utbryterrepublikker som Sør-Ossetia og Abkhasia. Og hyllet av Venezuelas gærning Hugo Chávez like før kreften tok han.
Dårlig med engelskkunnskaper
Engelskkunnskapene hos de tre uniformerte passkontrollørene fra grensepolitiet er totalt fraværende, der de mest av alt minner om statister i gamle sovjetisk krimserier med sine overdimensjonert sovjetiske uniformsluer. Men de stotrer gjentatte ganger ukraiina. Selv kontrer jeg med Norvejia og peker på passet mitt. De har trolig problemer med å lese de latinske bokstavene, og ettersom jeg et par uker før hadde gått til innkjøp av en fanboblejakke til den ukrainske fotballklubben Shaktar Donetsk, var deres antydning ikke helt på villspor. Først da Adidas-mannen i sjåførsetet kom for å se hva som hadde skjedd med meg, og begynte å snakke om Norvejia og Olle Inar Bjorndalen, kom stempelet fram. Et dagsvisum til Republikken Pridnestrovie – som er det offisielle russiske navnet på republikken. Kostnad: en rubelsum tilsvarende et par euro.
MINIBUSS: Det er flere daglige busser mellom Moldovas hovedstad Chisinau og utbryterrepublikkens hovedstad Tiraspol.
Tilbake i marshrutkaen igjen rister flere av mine medpassasjerene på hodene når jeg åler meg mellom store handlebager tilbake på plassen bakerst. Sikkert småforbannet på at en vestlig turistidiot hadde forsinket deres tilbaketur fra shopping i Chisinau med 15-20 minutter. Og de lurer sikkerhet på hvilken idiot av en turistnerd eller gammelkommunist som drar til stedet som de aller fleste vil borte fra – hvis de får mulighet og kan skaffe seg et pass som kan benyttes utenfor sitt eget land.
Enklavenerder og øststatsnostalgikere
Noe massereisemål har aldri – og vil aldri – Transnistria bli. I dag er det noen få enklave-nerder, øststatsnostalgikere og gammelkommunister som drar til Transistria og ”hovedstaden” Tiraspol. Myndigheten i både USA og Storbritannia advarer sine statsborgere om å besøke utbryterrepublikken.
GRENSEBRO: Broen ved Bender var åstedet for harde kamper under krigen mellom Transnistria og Moldova. Fortsatt er det mye militær aktivitet ved broen og byen.
Et kvarter etter grensepasseringen – til tonene av Modern Talking-låter – duver vår buss inn i byen Bender – Transitrias nest største by og et militært strategisk by der den ligger ved vestbredden av elva Dnestr. Elva som på rumensk heter Nistru og som har gitt navn til utbryterrepublikken. Gjennom de skitne bussvinduene skimter jeg flere militære tropper, veisperringer og pansrede kjøretøyer. Lenger borte ved brofestet står militære lastebiler sammen med overdimensjonerte Transnistria-flagg i rødt og grønt. Russerne har her, som langs resten av grenseelven, mange av sine såkalte fredsbevarende styrker, og mange flere soldater på en base lenger nord i landet.
HARDE KAMPER: Krigen mellom Transnistria og Moldova i 1992 var spesiell hard i byen Bender. Foto. Skjermdump You Tube
Harde kamper her i 1992
På hotellrommet i Moldovas hovedstad Chisinau har jeg sett de mange youtube-snuttene fra de intense kampene her sommeren 1992. Det var her ved broen over Dnestr i Bender de hardeste kamper mellom moldovske styrker og opprørstyrker – støttet av russiske hæravdelinger – ble utkjempet. Minst 800 mennesker – blant dem flere sivile – døde her i 1992. Det var snikskyttere på begge sider. Spesielt brutale var svartehavskosakkene som kom inn på separatistenes side – mot løfte om cash og fri tilgang på vodka. Brutale mot sine motstandere og sine egne. To kosakksoldater som hadde voldtatt en mindreårig jente, ble pisket i hjel av medsoldater her i Bender – 500 slag per mann tok knekken på dem.
EMBLEM: Fargerik propagandaplakat med nasjonalemblemet frisker opp i all gråheten.
Bender er forøvrig samme by som Karl XII og hans slagne tropper trakk seg tilbake til etter nederlaget ved Poltava lenger øst i dagens Ukraina.
Det kunstige brorskapet som Stalin hadde påtvunget moldovere med ukrainere og russere i Transnistria etter andre verdenskrig, skulle ikke tålte friheten i kjølevannet av Sovjetunionens oppløsning tidlig på 1990–tallet.
Russerne og ukrainerne bosatt øst i det som tidligere hadde vært den moldovske sosialistiske sovjetrepublikken, fryktet for at Moldova skulle gjenforenes med Romania – slik det var i mellomkrigstiden.
Transnistria, er et område som opptil andre verdenskrig stort sett har tilhørt Ukraina. Under annen verdenskrig ble området tatt av aksemaktene Romania og Italia som plasserte 140.000 jøder i konsentrasjonsleirer her. Området ble etter krigen kjent som den glemte kirkegården – nærmere 70.000 av de jødiskekrigsfangene døde her.
GAGARIN: Gagarin har fått sin byste ved Tiraspols hovedgate og Eugene er en stor beundrer.
Siden skulle Stalin gi området tilbake til den nye sosialistiske moldovske sovjetrepublikken, samtidig som han befolket området med ukrainere og russere, dyttet inn haugevis med militærbaser og plasserte mye tungindustri i området.
Brede avenyer velegnet for militærparader
Et drøyt kvarter etter Bender kjører vi inn på den brede 25. oktober avenyen i Tiraspol. Snaue 150.000 innbyggere bor i hovedstaden – en hovedstad uten en eneste ambassade. Avenyen oppkalt etter bolsjevikenes revolusjon er opptil hundre meter bred mange steder, og kunne sikkert fungert utmerket som rullebane for MIG-jagere hvis Putin skulle gjøre som pessimistene frykter – invadere Transnistria. I dag nyttes gaten til store militærparader på viktige sovjetiske dager. Her som på Krim-halvøya bor det svært mange russere, som gjerne ser at Transnistria bli innlemmet i Russland. De store propagandaplakaten som hyller vennskapet mellom Transnistria og Russland har allerede hengt der i flere tiår.
HOVEDGATE: Hovedgaten i Tiarspol opplever sjelden rushtrafikk.
Alt er rent og ryddig i Tiraspol, og selv om det er det er en torsdag formiddag, blir stillheten bare spordisk spjæret av fargerike trolleybusser, store lastebiler og noen få privatbiler.
Jeg forlater minibussen når den stopper på holdeplassen ved jernbanestasjonen. Her finner jeg også et av de få veklingskontorene i landet hvor jeg kan kjøpe Transnistria-rubler. En valuta som ikke kan veksles tilbake til mer håndfaste valutaer. Jeg får sedler som, i likhet med flaggene og nasjonalemblemet, har beholdt sigden og hammeren. Transnistria er således det eneste ”landet” som fortsatt har disse kommunistsymbolene inntakt.
LENIN: Lenin er fortsatt den store helten i Transnistria, skal vi tro størrelsen og antall monumenter over revolusjonsheltene.
Sheriff eier det meste som kan eies
Man skal ikke gå mange meterne i Tiraspol før det første Sheriff-supermarkedet dukker opp med det velkjente sheriff-emplemet over inngangspartiet.
Sheriff er firmaet eller konsernet som kontrollerer det meste av privat virksomhet i Transnistria. Alt fra landets største TV-stasjon, landets eneste større supermarkekjede, et stort mobilselskap, brennevinsprodusenten og landets beste fotballag. Alt som kan eies privat. Samt landets politiske ledelse, vil mange føye til.
Transnistrias sterke mann var – og er – Igor Smirnov – som ser ut som en litt grov utgave av Sean Connery. Han er russer og jobbet i 30 år som sveiser ved Tiraspols største bedrift, Elektromash, som i dag anklages for å lage våpen. Han sammenligner seg selv, til lattermilde kommentarer fra sine motstanderne, med Lech Walesa. Han overlot riktignok stafettpinnen til andre i hans krets ved de siste to presidentvalgene i 2011 og 2016. Kreml skal visstnok ha ymtet frempå at de syntes han var blitt vel brysom og upassende som gallionsfigur for deres lille vasallstat.
SMIRNOV: Transnistria sterke mann gjennom nesten to tiår var Sean Connery-kopien Igor Smirnov.
PYNTET TIL FEST: Hovedgaten pyntet til en av de mange revolusjonære festdagene.
Men hverken Smirnov eller hans to etterfølgere kunne blitt valgt til president i Transistria uten godkjennelese av Sheriff-oligarkene. Vadim Krasnoselsky som vant presidentvalget i desember 2016, var tidligere sjef for landet største teleselskap – eid av Sheriff. Han stilte for Fornyelsespartiet – startet i 2010 av nettopp Sheriff-toppene.
SHERIFF: Konsernet Sheriff , startet av to tidligere KGB-folk, eier det meste i Transnistria. Fra politikere til profflaget FC Sheriff med sin imponerende fotballstadium. Selv fienden Moldova måtte tidligere pent be om å få spille sine lanbdskamper her.
Det amerikanskklingende navnet på firmaet skriver seg fra de to tidligere KGB-mennene som starte firmaet like etter Sovjets oppløsning tidlig på 1990-tallet. Siden har konsernet vokst enormt. Og det har ikke manglet på anklager mot firmaet om svart økonomi, kjøp og salg av smuglervarer for milliardverdier.
Transnistrias svært ”porøse” grenser – spesielt mot Ukraina og havnebyen Odessa, har gjort at mange mener utbryterstatens økonomi er basert på lyssky våpenhandling og salg av smuglersprit og andre varer det er lett å gjøre store penger på; som sexarbeidere til Europas bordeller.
IMPONERENDE: Tidligere holdt kommunistpartiet til her. Nå er det landets parlament hvor eks-kommunistene har makten – uten nevneverdig støy fra en nesten ikke-eksisterende opposisjon. En imponerende og overdimensjonert Lenin-statue preger inngansgpartiet.
Selv om myndighetene benekter det, har folk fra OSCE- og Interpol-kontorene i nabolandene Moldova og Romania, flere ganger hevdet at det foregår et utstrakt våpenproduksjon i Transnistria.
Makarov-pistoler og kalasjnikov-geværer
Separatistrepublikken anklages for å produsere de semi-automatiske makarov-pistolene, kalasjnikow-geværer, utskytingsramper til Grad-rakketter og diverse andre våpen og våpensystemer. Også ”dirty boms” ble nevnt i en BBC-dokumentar. Våpnene skal angivelig bli eksportert til terroristorganisasjoner i Midt-Østen og Afrika.
RENOVERT: Flere av de russiskortodokse kirkene er blitt renovert de siste årene. Det er igjen lov å være russiskortodokse kristen i Transnistria – som i Putins Russland.
Etter Sovjets oppløsning skal det ha vært 50.000 håndvåpen og mer enn 40.000 tonn med ammunisjon i militærlagre i Transnistria. Mye av det er kommet på vidvanke og er solgt til utlandet.
Store Lenin-statuer
Med lommene fylt med transnistriske rubel tar jeg meg bort til 25. oktober avenyen, som strekker seg gjennom det meste av Tiraspol. Her har det aldri vært snakk om å skifte ut de kommunistiske gatenavnene slik det har skjedd i resten av det tidligere Sovjetunionen. De brede hovedgatene er omkranset av store monumentale bygninger med Lenin-statuer, krigsminnesmerker, overdimensjonerte flagg og store propagandaplakater som oppfordrer folk til solidaritet og vennskap med det russiske broderfolket. Kosmonauten Gagarin smiler lurt til meg der hans hode hviler på en sokkel. Det samme gjør noen av kvinnene som tripper høylytt bortover betongfortauet i sexy, høyhælte lange støvletter. Ellers er det de opprevne jeansbuksene som er den store moten her som i resten av Øst-Europa. Det er fortsatt formiddag og kvinnene skal sikkert ikke på fest. Godt sminket og overraskende velkledde ser de nærmeste litt malplasserte ut i dette bymiljøet som mest av alt ligner på et sovjetisk friluftsmuseet.
HELTER: Som i Sovjetunionen, får gode proletarer et stor bilde av seg selv på en sentral plass. Her er Transnistrias helter fra de siste tiårene.
De store boligblokkene er slitne – selv de som ligger ved eller nær paradegaten hvor de store offisielle høytidsdagene feires med storslagne militærparader.
Pratsom ung jypling
Jeg slår meg ned på en kafe som virker som den er det travleste og mest populære stedet en torsdag ved lunsjtider. Bestiller noe jeg antar er en lasagnelignede greie, sammen med et stort glass lokal rødvin, kaffe pluss et glass av den velkjente Kvint-brandyen som produseres like oppe i gata her. For øvrig stedet hvor Putin med følge skal ha feiret sin 50 års bursdag i 2002.
SLAGORD: Min spontanguide Eugene, foran en av de mange slagord-plakatene som preger bybildet. Her er budskapet «Tiraspol – Transnistrias hovedstad» og hvem kan ikke være enig i det…
Det går ikke mange minuttene før en ung jypling står høflig ved bordet mitt og spør på utmerket engelsk om han kan få slå seg ned for en prat. Rik på erfaring fra mangfoldige tidligere øststatsbesøk, forventer jeg meg all verdens forslag om svartebørsveksling, billig kaviar, tilbud om kjøpedamer, guidetilbud eller forslag om privat overnatting.
Men den unge mannen, som presenterer seg som Eugene, og som er tidlig i 20-årene, forteller bare at han er en ingeniør som har lært seg engelsk på fritiden, og at han elsker å praktisere sine språkkunnskaper. I dag må han ta til takke med en jobb som telefonselger – noe han ikke er så overvettes begeistret for. Som andre unge menn i Transistria drømmer han om jobb i utlandet. Nå tjener han tilsvarende ca. 1500 norske kroner i måneden, men helst ville han jobbe i Vest-Europa. Men mest nærliggende er det å få en jobb i Russland.
Hundretusener jobber i Russland
Flere hundretusener fra Moldova og Transnistria jobber i Russland. Noen færre jobber i Ukraina og Romania. Putin har delt ut 140.000 russiske pass til folk i Transnistria – 60.000 andre har greid å skaffe seg ukrainsk pass. Gjestearbeiderne i Russland og Ukraina sender penger hjem som samlet utgjør en stor prosentandel av Transnitrias og Moldovas samlede bruttonasjonalbudsjett.
Siden Transnistria-pass har null verdi utenfor Transnistria, må Eugene skaffe seg enten moldovsk, russiske eller ukrainsk pass for å komme seg ut.
97 prosent vil innlemmes i Russland
Han forteller smilende at i en folkeavstemming for noen få år tilbake, stemte ca. 97 prosent av innbyggerne for at republikken skal innlemmes i Russland. Et resultat som høres lite troverdig ut når man vet at moldoverne fortsatt utgjør 32 prosent av befolkningen i Transnistria.
NYRIKE: Tiraspols nyrike bor i det som amerikanerne ville kalt «gated community» – flotte boliger bak sikkerhetsgjerder og vaktposter.
Men Putin nøler med å gjøre med Transistria slik han gjorde med Krim. I dag har Kreml nesten bare utgifter med Transnistria. Russland forsynte i mange år separatiststaten med gratis husholdningsgass, og alle pensjonistene fikk en liten slant bonuspenger fra Russland. Men nå, når Russland selv sliter med nedgangstider på grunn av lave oljepriser og vestlige sanksjoner, er disse ordningene trukket tilbake. Transnistria skylder et drøyt statsbudsjett i ubetalte gassregninger til Gazprom.
– Vi har store økonomiske problemer. Noen få store bedrifter går bra. Resten sliter og arbeidsledigheten er stor – spesielt utenfor Tiraspol. I dag må vi betale for gassen vi bruker. Spesielt pensjonistene har det svært tøft, forteller Eugene.
Han foreslår at han kan vise meg rundt i sin hjemby, og forteller at han er samboer og at kjæreste jobber i et lite privat firma som arrangerer brylluper. Samboeren jobber lange torsdager og fredager – før den store bryllupsdagen som også her er lørdager. Selv har han fri i dag.
Gigantisk fotballstadion
Vi hopper inn i en taxi og drar litt utenfor sentrum til den gigantiske nye stadion til fotballklubben Sheriff. En klubb som trass i kamphandlingene i 1992 fortsatt spiller i den moldovske eliteserien. Og Sheriff med sine søkkrike eiere, ligger som vanlig øverst på tabellen. De kjøper dyktige spillere fra Serbia, Brasil og Afrika.
STOR HÆRSTYRKE: Transnistria har, til å være en lilleputstat, en forholdvis stor hærstyrke.
Utenfor hovedinngangen blir vi jaget vekk av uniformerte vakter. Ingen fotografering av stadion! Jeg konstaterer at den gamle sovjet-paranoiaen for fotoapparater fortsatt er til stede. Anlegget kostet over 200 millioner dollar og den korrupte FIFA-lederen Sepp Blatter var kjempeimponert da han var her for å inspisere anlegget i 2002. Det moldovske landslaget måtte nedverdige seg til å spilte landskamper her en periode etter Transnistrias erklærte seg som egen republikk. Moldova hadde da selv ikke råd til en stadium med en standard som kunne godkjennes av Blatter og hans folk.
Den gigantiske stadionanlegget i den ellers så nedslitte ”landet”, skjuler også et stort hotell, flere mindre stadioner, en fotballakademi og landets Mercedes Benz-forhandler med MB-biler i den desidert øverste prisklassen. Den er også selvsagt eid av Sheriff-oligarkene.
SYMBOLSK: Et symbolsk monument over soldatene fra Transnistria som døde i Afghanistan før Sovjet måtte trekke seg ut i 1989.
Vi snur Dacia-taxien, drar mot sentrum og stopper ved den store krigsminnesplassen. Her er det selvsagt Den store Fedrelandskrigen – bedre kjent som den andre verdenskrig – som tar mye plass. Men også soldatene som falt i Afghanistan og i Transnistrias egen ”frigjøringskrig” i 1991-1992 blir viet mye plass. Soldatenes navn er risset inn i blankpusset stein. Russernes myteomspunne universalstridsvognen, T-34, har fått hedersplassering. Det samme er Aleksander Suvorov, feltmarskalken fra 1700-tallet, som vant en rekke salg og er ansatt som en av Russlands fremste førrevolusjonære generaler. Han bygde et fort her i Tiraspol. Et fort som i dag har vokst til en by med 150.000 innbyggere.
20 meter høy Lenin-statue
På andre siden av plassen ligger Transnistrias Øverste Råd som er landets nasjonalforsamling. En gigantisk Lenin-statue dominerer plassen foran bygningskolossen. Knapt før vi retter kamera mot den 20 meter høye statuen av Vladimir Ilyich Ulyano, kommer en uniformert vakt løpende mot med en dirrende pekefinger. Njet! Ingen fotografering!
STUDENTER: Språkstudenter ved Tiraspols universitet ser ut som studenter ellers i Europa. Men de kan ikke besøke Europa.
Om ettermiddagen slentrer vi rundt i sentrum av byen. Flere mennesker dukker opp i gatebildet. På universitetet kommer vi over noen ivrige språkstudenter. De virker åpne og optimistiske, og sier det er vanskelig å få praktisere engelskkunnskapene vinterstid, når det knapt finnes vestlige turister her. De kler seg som studenter i Europa, selv om NB- og Nike-joggeskoene kanskje er piratkopier og produsert i Transnistria.
Gatekriminaliteten er utryddet
Noen virkelige opposisjonelle finnes knapt i Transnistria. De få som uttaler seg kritisk om myndighetene, passes godt på av nåtidens KGB i Transnistria, MGB. Myndigheten skryter nærmest av – den noe absurde påstanden – at de har ”en politimann for hver innbygger i landet”. Og det er angivelig derfor at Transnistria skal være så trygt. Gatekriminalitet er fullstendig utryddet. Folk forteller at de som forsøker å åpne en ølboks i en park, blir tilsnakket og bøtlagt av militsen i løpet av noen få minutter. Opposisjonelle som har våget å stille spørsmål ved det autoritære styret, kan ofte rapportere om lite hyggelige kidnappinger, som ofte ender med en tur ned til bredden av elva Dnestr hvor de får valget mellom en kule og solid fortøyning i mudderbunnen av elva; eller en rask utmarsj fra røverrepublikken til Moldova. Det samme skal ha skjedd enkelte ganger med moldovere som jobber for de internasjonale menneskerettighets-organisasjonene.
Min ivrige følgesvenn vil helst ikke snakke politikk. Men han vil gjerne invitere meg hjem til sin lille blokkleilighet han deler med sin kjæreste. Ny taxitur i et kvarter, inn gjennom en defekt ytterdør i en fem etasjers blokk fra Bresjnev-perioden. Leilighetens interiør går i brunt og oransje, men det er hjemmekoselig. Og Eugene overrasker meg; spør om jeg liker nobelprisvinneren Dylan, og før jeg vet ordet av det sitter vi og gauler ”Knockin´on Heavens Door” med min nye venn på gitarkompet. Jeg holder rytmen med å dunke på en kvarttom vodkaflaske. Eugene – noe overraskende – behersker teksten langt bedre enn meg.
Mamma, wipe the blood off my face
I can´t see through it anymore
I need someone to talk to in a new hiding place
I feel I´m looking at Heavens door.
Det er nesten 40 års aldersforskjell på oss – han kunne vært mitt barnebarn. Men vi har samme musikksmak, og kan enes om at årets nobelprisvinner i litteratur er en stor artist. Bob Dylan skrev låten da jeg var på hans alder – tidlig i 20-årene. Da jeg haiket eller togloffet rundt i Europa. Jeg kan med mitt norske pass reise til nærmere 200 land – de aller fleste uten visum. Eugene med sitt sorte Transistria-pass kommer ikke mer enn noen kilometer utenfor sin leilighet før han stoppes ved den moldovske eller den ukrainske grensestasjonen.
PASS: Transnistria utsteder eget pass, men det er ubrukelig ved de aller fleste grenseovergangene.
Andre ikke-anerkjente separatiststater som Sør-Ossetia og Abkhasia, slipper inn folk med Transnistria-pass. Om Transnistria hadde hatt en flyplass med direkteforbindelse til Kaukasia. Men det finnes ikke. Flystripen i Tiraspol er nesten gjengrodd, og fly fra Transnistria får verken fly over moldovsk, rumensk eller ukrainsk luftterritorium.
DYLAN I TIRASPOL: Min nye venn Eugene drar dylanlåter i sin leilighet fra Bresjnev-tiden.
Det ble en morsom og nærmest surrealistisk ettermiddag og kveld hos Eugene. Han følger meg til busstasjonen. Han har vanskeligheter for å skjule sin misunnelse over at jeg som norsk kan passerer de aller fleste grensestasjoner i verden uten større problemer. Han er nærmest statsløs med et verdiløst sort pass.
Den slitne – og nesten tomme – marshrutkaen kjører slalåm mellom betongsperringer og militære kjøretøyer de siste hundre metrene før ankomst til den ikke anerkjente grensestasjon ved Bender – et kvarter før mitt dagsvisum vil være ugyldig. Og et ugyldig visum i et land som ikke eksisterer er ikke noe godt utgangspunkt for en problemfri passering av en grense som nesten ingen i Europa anerkjenner.
TEKST: MORTEN AASBØ Foto: MORTEN AASBØ, Wikipedia Commons, MNR Gov.