MYANMAR-GENERALENES BISARRE SPØKELSESBY

TOM RINGVEI: Den nye hovedstaden omgies av en 21 felts ring – nesten helt uten trafikk.

Naypyidaw

 

Langt inne i Burmas jungel har Burmas folkeskye generaler bygd opp en ny hovedstad fra scratch. I Naypyidaw, med 21-felts ringveier, monumentale bygninger og store og velfylte shoppingsentra, har juntaens og dens maktapparat forskanset seg langt vekk fra protesterende studenter og munker i Rangoon. Naypyidaw ble bygd i all hemmelighet og har vært forbudt territorium for folk fra Vesten. Vi satte oss på bussen i landets tidligere hovedstad Rangoon, og slapp fem timer senere inn i en av verdens mest lukkede og mystiske hovedsteder.

NAYPYIDAW(Essensielt) I femmillioners byen Rangoon, som den militære juntaen omdøpt til Yangon samtidig som de begynte å kalle landet Myanmar, er det forvirrende opplysninger om besøksmulighetene til landets nye hovedstad. Noen sier Naypyidaw er stengt for utenlandske turister, andre sier du kan besøke den opptil seks timer på dagtid, men aldri overnatte.

 

FULL BUSS: Byråkrater på vei tilbake tiø hovedstaden etter4 weekendopphold hos familien i gamølehovedstaden.

Jeg får en burmeser til å booke to netter på et av de nye hotellene i byen, og får bekreftet et rom. På den store busstasjonen nord i Rangoon vil de ha kopi av passet mitt før de kan selge meg en billett til Naypyidaw, men en time senere sitter jeg på en fullstappet kinesiskprodusert Higer-buss sammen med menn som trolig er anleggsarbeidere som har vært noen dager hjemme i Rangoon. Straks vi er ute av folkemylderet og det trafikale kaoset i Rangoon, støter vi på den første politikontrollen. Politiet tar en kjapp titt inn i bussen samtidig som sjåførene overlater en liste med navnene på passasjerene og kopiet av passet mitt med visumet hvor det fremgår at jeg er ”teacher” på turistreise i Burma.

Motorvei uten biler

Siden åpenbarer den nye motorveien seg. 320 km med en nesten snorrett firefelts motorvei er anlagt mellom den gamle og den nye hovedstaden. Og det i et land hvor det nesten bare finnes kjerreveier, og hvor det tar timesvis og bevege seg noen få mil. Men det finnes nesten ikke biler på den nye motorveien. Vi kjører forbi noen syklister fullastede med varer, kvinner på rekke og rad med kurver plassert på sine hoder og noen okser og hunder som har forvirret seg ut på motorveien.

 

TOMME MOTORVEIER_ Strekningen mellom gamlehovedstaden og den nye hovedstaden holder god motorvei-standard. Men trafikken uteblir.

På bussens monitorer vises burmesiske popmusikkvideoer tekstet for de som ønsker å synge med. Mange av musikkvideoene viser grov vold.

En novemberdag i 2005 gikk det en armada av tusener av militære og sivile kjøretøyer på denne samme strekningen da flyttingen av ministeriene og deres ansatte ble innledet. Datoene og klokkeslettet var ikke tilfeldig. De burmesiske makthaverne tar­, i likhet med resten av befolkning, sine spåmenn og astrologer alvorlig. Viktige avgjørelser skal ha de riktige tallkombinasjoner. De titusener av byråkrater i Rangoon fikk 48 timer på seg til å gjøre seg klare til flytting. Ektefellene og barna måtte bli igjen i Rangoon, ettersom skoler ennå ikke er på plass i den nye hovedstaden.

Det er ingen landsbyer og eller tettsteder å se langs motorveien, bare et nytt rastesenter med fem-seks store veikroer midt mellom Rangoon og Naypyidaw hvor vi stopper en halvtime.

Etter en ny politikontroll like sør for Naypyidaw, hvor kopiet av passet mitt igjen vises frem, duver bussen inn i Naypyidaw ved mørkets frembrudd. Et hav av neonlys åpenbarer seg. De mange nye hotellene og et nytt kasino er badet i neonlys. Den firefelts motorveien går over til brede ringveier og avenyer som også er badet i kunstig lys. Men nesten ingen menneskene er å se, og alle de små salgsbodene som fyller andre asiatiske byers fortauer er totalt fraværende. Bare parkeringsplassene med biler og mennesker med handlevogner utenfor de to store shoppingsentre avslører at det bor mennesker her. Burma-juntaen selv hevder at den nye hovedstaden nå har drøye 920.000 innbyggere.

 

Kan minne litt om Pyongyang

Hotellet mitt viser seg å være et nytt og elegant resorthotell med små villaer og leilighetskomplekser rundt et lekkert bassengområde.Det jeg foreløpig har opplevd av Naypyidaw kan minne litt om de bildene jeg har sett fra Nord-Koreas hovedstad Pyongyang. Men representanter for hotellpersonalet og taxisjåfører jeg møter, har lite til felles med programmerte nikkedukker kjent fra andre av verdens undertrykkende regimer. Resepsjonsdamene er smarte, velkledde, humoristiske og snakker bedre engelsk enn de ansatte på det firestjerners hotellet jeg bodde på i Rangoon. Ferske eksemplarer av Newsweek og de siste dagers utgave av Bangkok Post ligger fritt fremme i resepsjonen. Men kreditkort er bannlyst på grunn av de vestlige landenes sanksjoner mot regimet, og de fire 20-dollarsedlene jeg skal betale for to netter, blir nøye gransket. De skal være jomfruelige uten brett eller antydninger til merker. En smilende uniformert unggutt kledd i flott, hvit uniform, kjører meg til mitt leilighetskompleks snaue 200 meter fra resepsjonen i en elektrisk golfbil. Også ved inngangen til leilighetsanlegget sitter det folk ved døren og passer på. Det virker som de noterer noe hver gang jeg passerer ut eller inn.

 

Propaganda på flatskjermen

Flatskjermen er innstilt på den engelskspråklige propagandasenderen Myanmar International som hver time rapporterer om alle delegasjonene som har besøkt Naypyidaw de siste ukene, og det blir rent parodisk når de til det kjedsommelige nevner navnene på alle de 20-30 ministrene og andre juntatopper som har vært til stede ved de forskjellige begivenhetene. Det hele følges av alle ulykker og annen elendighet som måtte ha skjedd i den vestlige verden. Men leker du litt med fjernkontrollen, dukker også BBC og Al Jazeera opp.

 

 

Byen ble bygd i hemmelighetSenere på kvelden skal jeg få merke at de ikke vil at jeg skal gå alene mellom resepsjonen og min leilighetskompleks. Det foregår bygging av et nytt konferansesentrum på området der høyreiste og sørgmodige kvinner bærer tunge betongelementer på hodet fra tidlig morgen til sent på kveld. Den andre kvelden ser jeg de sitte på geledd i for å motta noe som tydeligvis må være lønningsposer. Et av verdens fattigste land betaler ikke mye til sine slitere. Uken etterpå, tilbake i Thailand, lærer jeg at Thailand oversvømmes av burmesere som er villige til å jobbe for to dollar timen i den thailandske turistindustrien. Enkelte fra opposisjonen hevder flere av arbeiderne som bygger Naypyidaw er tvangsrekrutterte. Også ved det flotte bassengområdet ­– hvor jeg alltid er alene – er det full overvåking. Straks jeg reiser meg fra solsengen og beveger meg litt, kommer en vaktmann og snuser rundt. Han greier å stotre frem at Thailands kvinnelige statsminister,Yinluck Shinawatra og hennes følge, bodde her da hun og andre sørøstasiatiske lands ledere var samlet her uken før på en konferanse for å samordne trafikken på Mekong-elven.

Arbeidet med å bygge den nye hovedstaden begynte i all hemmelighet i 2002. Noen av Asias største entreprenørfirmaer ble engasjert sammen med de store burmesiske firmaene. De burmesiske entreprenørfirmaene eies alle av folk knyttet til juntageneralene, som var tidlig ute med å etablere firmaer da juntaen tidlig på 1990-tallet fulgte Kinas eksempel og tillot markedsøkonomi. At det ikke bare er enkelt å bygge en millionby og hovedstad på tre-fire år, viser seg i dagslyset dagen etterpå. Du ser mye håndverksmessig slurv, og på badet mitt er telefonapparatet allerede ødelagt, noen av dørene er vanskelig å lukke, og det er sølt maling på dusjkabinettet.

Mens Naypyidaw er den eneste byen i Burma som har 24 timers tilgang til strøm, mangler byen i dag et utbygd mobiltelefonnett – selv om juntaen hevder det skal komme et CDMA-system på plass snart. Jeg kan sitte å surfe norske nettsider i hotellets resepsjonen, men det går ikke an å sende e-post eller motta e-post i byen for vanlige folk eller turister. I den grad det finnes turister her. Jeg ser ingen vestlige folk de nesten tre døgnene jeg var her. De andre jeg møter i frokostsalen er kinesiske og vietnamesiske delegasjoner samt tre indiske forretningsmenn. Indernes høylytte samtale over frokostbordet avslører også tydelig at generalene har utstyr sin nye mønsterby med et bordell for sine delegasjonsgjesters – og sine egne behov.

 

Ville vekk fra kysten

Militærjuntaens begrunnelse for å flytte hovedstaden var at Naypyidaw ligger nesten geografisk midt i landet. Og at det derfor er lettere å administrere landet herfra. Kritiske kjennere av landets politiske ledelse mener hovedgrunnen for generalenes ønske om å flytte hovedstaden, var å komme vekk fra havnebyen Rangoon like ved kysten. Rangoon, eller Yangon som regimet kaller byen nå, ligger utsatt til hvis vestlige land med USA i spissen skulle invadere Burma i en amfibieoperasjon slik den paranoide juntaledelsen ofte antyder vil skje. Generalene i Burma, som ikke på noe måte er truet av sine naboland, har bygd opp velutstyrte og store hærstyrker, men har en svært lite slagkraftig marine.

Langt inne i jungelen er de også forskånet for protester og demonstrasjoner fra de stadig mer frustrerte burmesiske studentene, de intellektuelle, munkene og de andre opposisjonelle i Rangoon. Naypyidaw ligger også nærmere områdene hvor Burma-juntaen fører brutale militæraksjoner mot landets etniske minoriteter øst og nord i landet. Det er spesielt Karenfolket i øst som har fått merke juntaens brutalitet. Men også det islamske Rohingyafolket i delstaten Rakhine (Arakan), får stadige føle juntaens undertrykkelse på kroppen.

Det ligger et kart i resepsjonen på hotellet mitt som viser at byen er spredd over et gigantisk område. Byen skal dekke et område på ca. 7000 kvadratkilometre og det skal ta en drøy time å kjøre gjennom Naypyidaw. Byens enorme areal skal være gjort med hensikt: Eventuelle utenlandske fiender skal måtte bruke mye tid ta på å slå ut viktige og strategiske bygninger ved et eventuelt luftangrep. Det har også lekket ut under byggeprosessen at generalene har sørget for at det er blitt sprengt ut et gigantisk nett av underjordiske tunneler og bunkers rundt og mellom de viktigste bygningene til maktapparatet. Området som befolkes av det militære er ikke med på mitt kartet, og dette er områder som er stengt for folk uten spesialtillatelse. Også i dette områder er veiene ekstremt brede slik at veiene også kan fungere som rullebaner for militære fly. Burma, som ikke har noen konflikter eller trues av noe naboland, har hærstyrker på hele 400.000 soldater.

 

Bygningenes farge avslører innbyggernes arbeidsplass

Boligområdene er nøye delt inn etter yrkesgrupper og sosial rangering. De fleste boligområdene består av fireetasjers blokker og fargene på taket forteller hvilke yrkesgrupper som bor der. Byråkratene i Landbruksdepartementet bor for ekempel i hus som symbolsk har grønnfarget tak.

Det er ikke lett å bevege seg på egenhånd i Naypyidaw. Noen offentlige bussystem ser ikke ut til å eksistere. Arbeidsplassene sørger for å transportere sine ansatte til og fra deres boliger. Resepsjonistene insisterer på at jeg skal ta taxi når jeg foreslår at jeg vil spasere de 5-600 meterne bort til det nærmeste shoppingsenteret – som har det engelske navnet Capital skrevet med store, lysende bokstaver på fasaden. Nesten ingen beveger seg eller går langs veiene i Naypyidaw. Fortauer eksisterer nesten heller ikke. I shoppingsenteret bugner det av varer, og jeg teller hele 21 forskjellige tannpastamerker. Og det i et land som er et av Asias fattigste – selv om landet har store naturresurser som gass, tømmer og edelstener. Burma var et av Asias mest velstående og veldrevne landene da engelskmennene trakk seg ut og Burma fikk sin selvstendighet i 1948.

 

FAMILIE: Den mannlige delen av en amilie på dagsbesøk til NApau nye storslagne pagode

Byggingen av den nye hovedstaden har tappet landet for store resurser. Men landet har de siste årene hatt store inntekter fra salg av naturgass til blant annet Thailand. Thailand importerer årlig naturgass fra Burma for ca. to milliarder US dollar. Gassen hentes opp fra Bengalbukten vest for Burma. Burma tjener også stor summer på eksport av jade og andre edelstener samt tropisk tømmer. Men byggingen av skrytehovedstaden har gått ut over landets lutfattige befolkning. Det stor flertallet av burmeserne lever på en sum tilsvarende en dollar per dag. Helsevesenet er under enhver kritikk, og ifølge tall fra WHO, dør 110 av 1000 barn før de fyller fem år. Juntaens topper flyr selv til Singapore når de trenger operasjoner eller grundige helsesjekker. Skolesystem er også på et svært lavt nivå.

 

Sightseeing akkompagnert av Tom Jones

 

På den andre dagen ber jeg resepsjonen finne en taxisjåfør som kan ta meg med på en tre-fire timers sightseeingtur rundt i byen. Det kommer snart en ung smilende mann tidlig i 20 årene i en Toyota Corolla ­– men han er nesten total blank i engelsk. Han har trolig ingenting med regimet å gjøre, selv om det er det militære som kontrollerer og eier byens eneste taxiselskap. Hans Thailand-produserte Toyota har førersetet plassert på høyresiden selv om Burma – den gamle engelske kolonien – i dag har høyrekjøring. Også det ble endret av generalene etter råd fra deres astrologer. Bytte fra venstre- til høyrekjøring skjedde nærmest over natten uten at informasjonen var nådd ut til folket. Resultatet var en rekke alvorlig ulykker de nærmeste ukene.

Jeg begynner forsikt med å peke på den store pagoden på kartet, og min sjåfør nikker bekreftende på at han vil kjøre dit samtidig som han roter rundt i hanskerommet og trekker frem en kopi-CD med ”good music” som han kaller det. Musikken viser seg å være gamle Tom Jones-innspillinger. Det begynner med ”Green Green Grass of Home” mens vi raser langs en 21 felts ringvei. Jeg har ingenting imot Tom Jones og hans lengsel etter sin grønne hjembygd, men mer malplassert musikk er vanskelig å finne for en by som Naypyidaw. Dette totalitære landskapet rundt oss skriker mer etter Wagner eller Sjostakovitsj mens han fortsatt var på godfot med Stalin. Et kvarter senere ser vi den imponerende Uppatasanti-pagoden i det fjerne – på det som ser ut som å være det høyeste punktet i byen. Pagoden, som generalene også kaller Fredspagoden, er imponerende vakker der den glinser i skimrende gull i det hete asiatiske solskinnet. I det dypt religiøse og buddhistiske Burma har generalene vist forståelse for den folkelige religiøsiteten ved å bygge en nærmest komplett kopi av Shwedagon-pagoden – burmesernes religiøse kraftsentrum i gamlehovedstaden Rangoon. Shwedagon-pagoden tok det ca.1000 år å gjøre ferdig. I Naypyidaw laget de en komplett kopi i løpet av to og et halvt år. Uppatasanti-pagoden stod ferdig i mars 2009. Pagoden er 99 meter høy – ca. en halvmeter lavere enn originalen i Rangoon. Den nye pagoden i Naypyidaw inneholder en tann-relikvie fra Buddha gitt som gave av Burma-generalenes mest trofaste venner – kineserne.

 

NY PAGODE: EN ung gitt med den tradiosjonelle ansiktdekorasjonen foran den nye pagoden, Uppatasanti, som kan oversettes med ”beskyttelse mot ulykke”.

Da pagoden stod ferdig kunne juntaen egen engelskspråklige avis, ”The New Light of Myanmar”, fortelle at pagodens 76-karats diamantknopp, symbolsk hadde blitt polert av Burmas øverste buddhistiske lærde sammen med noen av generalene – blant annet dagens leder, den tilsynelatende reformvennlige Thein Sein. ”The New Light of Myanmar” fortalte derimot ikke at ca. 20 mennesker døde på pagodens innvielsedag da et stort pariserhjul kollapset rett utenfor pagoden under festivitasen.

 

President går i feminin sarong

Juntaens mektigste mann i dag, Thein Sein, som bærer tittelen president, har nå hengt sin militære uniform i garderoben og stiller i sivilt ved de fleste offisielle anledningene. Ifølge den opposisjonelle nettmagasinet, The Irrawaddy, som kommer ut i Bangkok, har han skiftet ut sine klesgevanter etter råd fra sine personlige astrologer. Og tre av hans syv astrologer skal bruke all sin tid og energi på å nøytralisere demokratiikonet Aung San Suu Kyi. Astrologene ser en kommene kvinnelig leder i Burma, og juntaens president, går nå vanligvis i den typiske burmesisk sarongen, longvi, med visse feminine mønstre ulikt den maskuline varianten av sarongen. Presidentens sarongmønster skal være av samme type som landets tidligere mektige konger brukte. Også dette valget er gjort etter råd fra hans personlige astrologer.

Selv må jeg også ta på meg en burmesisk longvi – jeg får riktignok en med tilsynelatende maskulint mønster – for å dekke mine bare legger før jeg stiger opp til den mektige pagoden. Skoene er også parkert utenfor pagodeområdet. Jeg stiger barbent og med sarong opp på det enorme marmorplatået rundt generalenes skrytepagode.

Mens det i Rangoon er et yrende folkeliv på tempelplatået med titusener av pilegrimer og turister fra grytidlig om morgen til sent på kveld, er det knapt folk å se her. Jeg går stort sett alene rundt på det store platået hvor selve pagoden reiser seg nesten hundre meters til værs. Nesten bare de ansatte, som er opptatt med å vedlikeholde anlegget, er å se. Unge tenåringsjenter med den karakteristiske ansiktssminken thanaka (en deig laget av sevjen fra forskjellige trær som burmeserne tradisjonelt smører i et mønster på ansiktet for å beskytte seg mot den stekende solen) står fnisende og stirrer på meg. Det er tydeligvis ingen dagligdags opplevelse å se en hvit mann besøke arbeidsplassen deres.

Pagodens navn, Uppatasanti, kan oversettes med ”beskyttelse mot ulykke”. Navnet er hentet fra sutralitteraturen og har historisk sett vært aktuelt i forbindelse med ytre trusler og andre farer utenfra.

Normalt bygde burmesiske krigskonger pagoder som en botsøvelse etter at de hadde gjennomført kriger. Og mange oppfatter juntaens store pagode i Naypyidaw som en forlengelse av denne tradisjonen. Andre observatører er raske med på påpeke at bygging av store pagoder sponset av konger eller andre makthavere, bare vi lede til ødeleggelse av staten. Og mange trekker paralleller til hva som skjedde i 1988 etter ferdigbyggingen av Maha Wizaya-pagoden sponset av Burmas daværende sterke juntaleder, Than Shwe. Opptøyene som fulgte var noen av de verste som har funnet sted i nyere burmesisk historie med over 3000 drepte i løpet av de seks ukene opptøyene varte. Men det endte med at militærjuntaen fikk et enda fastere grep over befolkningen.

 

Albinoelefant passer pagoden

 

Like ved pagodeområdet er det plassert en hvit elefant – eller mer nøyaktige en albinoelefant – som publikum har mulighet til å komme nær. Elefanten ble fanget i fjor i Rahhine-regionen og er en av de få hvite elefanter som er fanget de siste tiårene. Elefanter – og spesielt de få hvite elefantene som finnes – har en spesiell plass i buddhistiske land som Burma, Thailand og Laos. Normalt er det de kongelige som får de hvite elefantene, og albinoelefaantene de blir æret og skjemt bort og sett på som tegn på kongelig makt og fremtidig velstand. Juntaen tolker funnet av den hvite elefanten som et tegn på at Burma går mot gode tider, og har gitt albinoelefanten en sentral plass i flotte omgivelser like ved inngangspartiet til Naypyidaws nye pagode.

Min sjåfører fortsetter med å spille 30-40 år gamle amerikanske poplåter og setter på Eagles-låten ”Hotel California” når jeg oppdager noen gigantiske bygningskomplekser bak høye gjerder og noe som ligger på vollgraver. Dette er det politiske maktsentrum i Naypyidaw. Noen av bygningene kan ligne litt på den stalinistiske arkitekturen i Moskva i etterkrigtiden, men det kombineres hele tiden med trekk fra tradisjonell burmesiske byggeskikker med spisse gavler.

Ringveien forbi de store bygningskompleksene som utgjør landets ”parlamentet” og regjeringens bygninger, er bredere enn noe annet sted i hovedstaden. Jeg teller røfflig 21 kjørefelt, og heller ikke her er det nesten ikke biler å se. Bare noen vedlikeholdslastebiler og noen kvinner med de typiske trekantede hattene som driver og manikyrerer buskasen i veikanten. Min sjåfør reduserer volumet på Eagles fengende låter fra 1970-tallet og svarer ”no, not possibel” når jeg ber om en kjapp liten stopp for å smelle av noen bilder av de gigantiske bygningene bak de høye stakittgjerdene. Noen fare for å blokkere trafikken skulle det ikke være. Men nei, bildene må taes mens bilen ruller – og Eagles-musikken surrer videre mens min sjåfør ser en annen vei. Kanskje ikke helt tilfeldig at veiene rundt bygningene som rommer militærjuntaens maktsentra, ligner mer på rullebaner for jagerfly enn en ringvei rundt en by hvor du knapt ser biler eller mennesker. Det er også her kortesjene med utenlandske besøkende raser av gårde på vei til og fra den nye internasjonale flyplassen 17 km sørøst for Naypyidaw. Flyplassen er tegnet og utviklet av samme Singapour-selskapet som bygde den prisbelønte Changi-flyplassen i hjemstaten. Med en rullebane på hele 3,6 km og en kapasitet til 3,5 millioner årlige passasjerer, vil det gå noen år før kapasiteten er utnyttet – selv om Naypyidaw ifølge juntaens egen informasjon er en av verdens raskest voksende storbyer. Men i dag er det trolig verdens eneste hovedstadsflyplass som ikke har noen internasjonale flyruter.

Det meste er delt inn i soner i juntaens nye skrytehovedstad. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Hotellene er samlet i en egen hotellsone og i nærheten av hotellsonen og sonen for de politiske maktsentrene, er det også anlagt to nye golfbaner. Golf er favorittsporten til Burmas generaler, selv om mange av de nå nærmer seg en alder som gjør det nødvendig med hyppige besøk til anerkjente legespesialister i Singapore. Presidenten og dagens sterke mann i juntaen, Thein Sein (66), lider av hjerteproblemer og har vært i Singapore og fått installert en pacemaker.

Vi møter han ikke på golfbanen vi besøker. På Royal Myanmar Golf Course er det liten aktivitet. Vi ser ingen golfere, men hundrevis av ansatte som spiser lunsj i stusselige, brakkelignende bygninger ved golfbanens parkeringsplass.

Neste dag blir jeg vekket som avtalt og kjørt med golfbil til resepsjonen og videre med taxi til byens busstasjon. Det eneste stedet i byen hvor det er litt uorganisert kaos og salgsboder. Busselskapet jeg er blitt anbefalt, er utsolgt på ledige plasser til Rangoon. Det er ingen plasser tilbake til Rangoon før dagen etter. Heller ikke de andre busselskapene kan – eller vil – tilby meg plass tilbake til Rangoon. Årsaken kan være at de ikke disponerer kopimaskin ettersom det er nødvendig når en vestlig statsborger skal fraktes vekk fra Burmas merkverdige, nye hovedstad.

Men en av sjåførene må ha sett den tiltagende desperasjonen lyse ut av ansiktet mitt når jeg gjentatte ganger bedende spør om jeg kan få sitte på gulvet i bussens midtgang. En ny natt i Naypyidaw eller alternativt kveldsflyet med Myanma Airways, som alle vestlige ambassader advarer mot, gjør meg smådesperat. Plutselig griper han passet midt, forsvinner inn blant billettbodene, og kommer smilende ut og forteller at jeg skal få klappsetet til sjåfør nummer to foran i bussen. Riktignok betaler jeg det dobbelt av hva jeg betalte for å komme til Naypyidaw.

Men det blir en merkelig tur sittende på klappsetet sammen med bussens to sjåfører og bussens vertinne hvis eneste oppgave er å passe på listen med navnene på passasjerene pluss kopiet av passet og visumet til denne merkelig norske ”turisten” som frivillig har besøkt generalenes nye hovedstad. Trioen i bussen jobber minst 10 timer syv dager i uken ved å kjøre daglig tur-retur Naipyidaw-Rangoon. For noen få dollar per dag. De er elskverdigheten selv – tilbyr meg å dele kaffen deres, sørger for at jeg hele tiden har våtservietter og avviser blankt mitt tilbud om dele på klappsetet mitt så de slipper å sitte fem timer i strekk på små og ukomfortable plastkrakker i busses midtgang.

Mens vi kjører ut av byen og stopper ved den første politisperringen ved byens utgang, undres jeg over ryktene om at Naypyidaw er nesten like stor under jorden som på overflaten. Det skal finnes enorme tunneler, veier og store haller langt under byens overflate. Det ryktes også om samarbeid med Nord-Korea om å utvikle atomvåpen, og et russisk firma skal visstnok allerede ha fått kontrakt på å bygge Naypyidaws første metrolinje. Til hvilke nytte? Til hvilken pris? Det finnes jo knapt trafikk på overflaten. Og hva skal denne kunstige og merkverdige byen langt inne i jungelen brukes til når Burmas elskverdige og smilende befolkning en gang i fremtiden skal kvitte seg med dagens forhatte generaler, og endelig få nyte sin demokratiske rettigheter? Burma er et av verdens land – sammen med Kina og Nord-Korea – som har levd under diktatur lengst. Helt siden 1962.

Tilbake i kaoset, fattigdommen og den pulserende og nedslitte Rangoon, støter jeg tilfeldigvis på boken ”Burmese Days” av George Orwell i et antikvariat. Orwell, eller Eric Arthur Blair som var hans borgerlige navn, var i sin ungdom stasjonert i Burma og jobbet som politimann i Indian Imperial Police . Senere skulle han bli kjent under forfatternavnet George Orwell som en av de skarpeste kritikerne av totalitære regimer, og en av de forfatterne som har skrevet glimrende om mennesker evne til å korrumperes straks de får utøve makt uten å møte motstand og kritikk. Han er mannen som i ettertid har sørget for at et uttrykk som ”orwelliansk” har sklidd inn i dagligtalen på de fleste språk, og han har gitt mening til uttrykk som totalitære regimer. Boken ”Burmeses Days” kom ut i 1934 – i USA. Orwells kritikkk mot det engelske imperiet behandling av burmeserne var for tøff for datiden britiske styresmakter. Dagens burmesere vil kjenne seg i igjen i George Orvells bøker, men boken finnes ikke i noen burmesisk oversettelse. Hvor lenge vil dagens generaler og makthavere i Burma fortsette med å ture frem og bruke enorme resurser på å bygge en kunstig hovedstad langt inne i jungelen – tilpassets regimets ønske om beskyttelse fra sitt eget folk? Den reformvennlig nye presidenten Thein Sein gir visse forhåpninger om at det kan gå den riktige veien. Hans snakk om et ”disiplinert demokrati” kan bane vei for et virkelig demokrati.

Og når den nedslitte Rangoon-taxien min må stoppe på rødt lys på vei fra busstasjonen nord i byen til Rangoons sentrum, vandrer en gateselger mellom de ventende bilene med flotte plakater av demokratiikonet Aung San Suu Kyi. Jeg smiler og holdet tommelen opp og får et varmt burmesisk smil tilbake. Det gir håp.

Leave a Reply

Your email address will not be published.