KAPRINGEN: Kapringen av Lufthansas Boeing 737 “Landshut” var en av de mest langvarige og groteske flykapringene i europeisk historie.

Det begynte med at den vesttyske arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyers bilkortesje ble angrepet av terrorister utenfor Køln. Schleyers livvakt, sjåføren og to politimenn ble brutalt skutt og drept. Terroristene i den venstreradikale Rote Armee Fraktion ville ha frigitt sine fengslede kamerater – ellers ville Schleyer bli skutt. Da de vesttyske myndigheter nektet å etterkomme kravet, kapret fire palestinske terrorister et tysk Lufthansa-fly med turister på vei hjem fra Mallorca. Kapringen, som skulle pågå i over fem døgn, og hvor en senere norsk-palestinsk kvinne var involvert – ble slutten på det som senere skulle bli kalt Den tyske høsten. Vest-Tyskland var inne i sin verste krise i tysk etterkrigshistorie.

I dag – 18. oktober – er det nøyaktig 40 år siden en tropp fra det vesttyske anti-terrorstyrken GSG 9 befridde de 86 flypassasjerene og de overlevende besetningsmedlemmene i en dristig aksjon i Somalias hovedstad Mogadishu. Tre palestinske terrorister ble uskadeliggjort og drept i aksjonen – tilbake i flykabinen lå den palestinske kvinnelige terroristen Souhaila Andrawes i en blodig Che Guevara-t-skjorte og med høyrehånden høyt hevet i en seiersgest.

CHE GUEVARA: Kledd i Che Guevara-skjorter terroriserte de fire palestinske terroristene Lufthansa-passasjerene i fem døgn. Her en skuespiller som spiller rollen som den palestinske– og senere norske statsborgeren  – Souhaila Andrawes i en av flere dokudramaene som er laget om kapringen.

Det fysiske marerittet for de 86 passasjerene og besetningsmedlemmene var over.
Noen dager tidligere var flykapteinen Jürgen Schumann  skutt av terroristene – og siden sluppet ut av flyet inntullet i et ullteppe. Den overlevende terroristen – Souhaila Andrawes alias Soraya Ansari – skulle noen år senere komme som asylsøker til Norge uten å fortelle om sin bakgrunn som terrorist.
40 år etter en av historiens lengste og mest voldelige flykapringer, er Andrawes en godt integrert innvandrer som lever en trygg og behagelig tilværelse nord i Oslo på en hyggelig norsk pensjon.

ANNEN-GENERASJON: I 1977 var det annen-generasjonen av RAF -terrorister som stod for volden, mens førstegenerasjonens terrorister satt fengslet.

1970-tallet var i Vest-Tyskland preget av en voksende terrorbølge iscenesatt av den venstreorienterte Rote Arme Fraktion –også kjent som Baader-Meinhof-banden etter de to grunnleggerne Andreas Baader og Ulrike Meinhof.

BEGYNNELSEN: Den tyske høsten begynte med at arbeidsgiverpresidenten Hanns-Martin Schleyer ble kidnappet . Terroristene sendte stadig ut videoer hvor han bad for sitt liv.

Terroristene i Røde Armee Fraktion (RAF) ble mer og mer voldelige utover 1970-tallet. Bombeattentater, bankran og gisselaksjoner ble stadig gjenomført. Siden begynte de også å drepe mange ledende samfunnstopper, politifolk, livvakter og representanter for næringslivet.
De samarbeidet med russiske KGB og Stasi – DDRs mektige etterretningsvesen – og dro på treningsleire i Libanon, Jordan (senere også Sør-Jemen) hvor de palestinske terrororganisasjonene PFLP og DFLP hadde leirer.

DFLP: DFLP er en kommunistisk palestinske bevegelse. Her fra en markering i Beirut på 1970-tallet.

Der var også enkelte norske venstreekstremister på besøk – og noen fikk våpenopplæring. De fleste var med i AKP (m-l), mens en frustrert ung SV-er – Larvik-mannen Lars Gule – fikk våpenopplæring hos DFLP (Demokratisk front for frigjøring av Palestina) i Beirut. Han lærte også å lage tidsinnstilte bomber. Sommeren 1977 ble han den første etnisk norske terroristen. Heldigvis ble wannabe-terroristen stoppet på flyplassen i Beirut med 800 gram plastisk sprengstoff gjemt i to bøker og fenghetter skjult i meisen på sin ryggsekk. Han skulle sprenge bomben  et sted i Israel – et hotell i Jerusalem og en fotgjengerundergang i Tel Aviv var to av de tre alternative stedene han hadde.

FØRSTESIDESTOFF: Lars Gule var førstesidestoff i flere dager da han ble tatt med sprengstoff på flyplaasen i Beirut sommeren 1977.

Mens Lars Gule vansmektet under kummerlige forhold i Beirut, dro fire palestinske terrorister til Mallorca. De tok inn på et hotell i Playa de Palma og fikk overlevert pistoler granater og sprengstoff av en kvinnelig tysk terrorist. Pistolene ble siden skjult i beauty-bager og noe som skulle forestille en transistorradio. Alt ble bragt om bord i et Lufthansa Boeing 737 – «Landshut» – som skulle frakte tyske turister tilbake til Frankfurt etter sol og badeferie på den spanske ferieøya. Obligatorisk sikkerhetssjekk av samtlige flypassasjerer var fortsatt ikke gjenomført på europeiske flyplasser.
De fire palestinske ungdommene, Zohair Youssif Akache, Wabil Harb, Hind Alameh og Souhaila Andrawes alias Soraya Ansari, ble heller ikke utsatt for noen kontroll.
Lederen Akache var 23 år og seriemorder, og hadde allerede greid å utføre tre politiske drap – blant annet på den tidligere statsministeren i Nord-Jemen i London. Nå var han på jobb for gruppen «Kommando Marty Halimeh» en undergruppe i terrorgruppen Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) som var – og er – en paramilitær, marxistisk terrorgruppe etablert etter seksdagerskrigen i 1967. PFLP er den nest største gruppen i PLO.
Etter en drøy halvtime, mens Boeing 737-maskinen var på vei inn mot den franske Middelhavskysten, reiste de fire palestinerne seg, dro frem pistolene og granater og tok enkelt kontroll over cockpiten og passasjerkabinen.

LUFTHANSA: Det kaprede Lufthansa-flyet var innom en rekke flyplasser i Midt-Østen, før det endte opp i Mogadishu. Her forhandler terroristlederen Akache – som selv kalte seg Captain Martyr Mahmud”.

Totalt var det 82 passasjerer og 5 besetningsmedlemmer. Fremme i cockpiten satt kaptein Jürgen Schumann (37) og annenpiloten Jürgen Vietor (35). Jürgen Vietor var på standby vakt i Frankfurt, og hadde hoppet inn på grunn av sykdom hos den tiltenkte annenpiloten.
Begge ble truet av en pistolviftende Zohair Youssif Akache som nå kalte seg «Captain Martyr Mahmud». Noe av det første han gjorde var å sno kapteinslua av Schumann. Han forlangte også at flyet skulle dreie østover til Roma. På Fiumicino-flyplassen i Roma fikk flyet drivstoff og kaptein Schumann fikk kaprernes krav: Ved siden av at to palestinske terrorister fengslet i Tyrkia skulle sette fri, kom det krav om 15 millioner amerikanske dollar. Men hovedkravet var sammenfallende med det de tyske RAF-terroristene hadde satt frem i forbindelsen med bortførelsen av arbeidsgiver-presidenten Hanns-Martin Schleyer: 11 fengslede tyske terrorister fra RAF skulle slippes fri.

Lufthansa-maskinen fortsatt mot Midt-Østen. Flyet stod to timer på flyplassen i Larnaca på Kypros. Både i Beirut, Damaskus og Kuwait, ble flyet nektet landing.
Imens hadde de fire kaprerne begynt å trakasserer passasjerene og besetningen. Terroristene hadde nå iført seg røde t-skjorter med det ikoniske bildet av Che Guevara – den argentinsk-kubanske revolusjonære og massemorderen, som mange betrakter som gudfaren for moderne terrorisme. Sprengstoff ble tapet fast til kabinveggene, og både toaletter og klimaanlegg ble i perioder defekte eller ubrukelig. Passasjerene ble stadig truet med drap.

De var spesielt på jakt etter folk som kunne mistenkes for å være jøder. Pass ble gransket for israelske stempler. En mor med sin sønn på fem-seks år ved sin side, ble stemplet som «jødehore» som snart skulle skytes. Spesielt Souhaila Andrawes var, ifølge enkelte av passasjerens vitnemål i etterkant, aggressiv og truende. Lederen Captain Martyr Mahmud var også svært aggressiv. Da han så at annenpiloten Vietor hadde en tysk Junghaus-klokke med sitt kjent J-symbol, tolket han det som en jødisk Davidstjernen. Vietor måtte knele i midtgangen og selv sørge for at «jødeklokka» ble hamret i stykker under pistoltrusler.
Vietor ble også en annen gang utsatt for trusler etter at han glemte seg og kalte RAF-terroristene for «terrorister» i stedet for «frigjøringshelter» som var benevnelsen palestinerne ville de skulle bruke.
Passasjerene – mange av dem var pensjonister og 11 av passasjerene var barn i førskolealder. Flyets blendingspaneler var hele tiden nede så folk ikke var i stand til å skille mellom dag og natt.
Mens kaprerne tok Lufthansa-maskinen på en odysee til mange arabiske hovedsteders flyplasser, hvor terroristene håpet de ville møte sympati for palestinernes sak, hadde den kjente tyske anti-terroristyrken GSG 9 samlet sine folk.

Styrken hadde blitt etablert etter mønster fra det britiske SAS og den israelske Sayeret Mat´kal like etter München-massakren under OL i 1972 da tyske politiet mislyktes med å befri israelske gisler.

19-ÅR: En tilfeldig 19 år gammel kvinnelig passasjer, Diana Müll, ble kommandert til å sitte ved flydøren med en pistol rettet mot hodet. Hun skulle skytes hvis ikke flyet fikk drivstoff.

Allerede ved Landshuts stopp i Kypros, var det tyske Boeing 707-flyet med topptrente antiterror-folk i hælene på Landshut. Styrken ble ledet av Ulrich Wegener som hadde trent med datidens to eneste anti-terrorstyrker – britiske SAS og israelske Sayeret Mat´kal. Wegener, som satt fengslet i DDR en periode på grunn av anti-kommunistisk virksomhet før han flyktet til Vest-Tyskland, hadde fått lov til å bli med israelerne da de gjennomførte den vellykkede frigjøringen av de jødiske gislene under Operation Entebbe i Uganda i 1976.

SJEFEN: Sjefen for terroristene, som kalte seg Captain Martyr Mahmod, gikk skrikende rundt i Che Guevara-skjorte og kateinslue til flykapteinen Jürgeen Schumann – som han drepte i Aden. Foto: Skjermdump fra dokudramaet “Mogadiachu”

Mens terroristene hadde fått nei til å lande i Beirut, Damaskus, Bagdad og Kuwait, var de i ferd med å gå tomme for drivstoff over Bahrain. Landingstillatelse ble gitt da flyplassen forstod hvor alvorlig situasjonen var.
Flyet ble umiddelbart omringet av soldater, og en forbannet Mahmud rettet pistolen mot hode til annenpiloten og forlanget at soldatene skulle trekke seg tilbake i løpet av fem minutter. Ellers ville han skyte den ene piloten.
I Dubai ble de også nektet landing, og rullebaner ble blokkert med kjøretøyer.Men terroristene tvang flyet ned.
Han plukket også ut en av passasjerene, 19-år gamle Diana Müll, og dro henne frem til fremre utgangen slik at forhandlerne i kontrolltårnet kunne se henne. Han begynte nedtellingen med pistolen rettet mot hennes hode. I boken « Mogadischu» som kom ut i år, forteller hun om de dramatiske minuttene da hun var sikker på at hun skulle dø. Müll forteller også at hun under rettsaken i Tyskland mot norsk-palestinske Souhaila Andrawes først nektet å vitne, men at hun ble overtalt til å gjøre det. Hun skildrer Andrawes som spesiell ondskapsfull mot passasjerene.
16. oktober , tre dager etter at kaprerne tok kontroll over flyet, tok Landshut avgårde mot Oman – hvor de igjen fikk nei – og videre til Aden i Sør-Jemen.

DIANA MÜLL: Gisselet Diana Müll kom nylig med en bok om sine opplevelser fra de fem dagene om bord på det kaprede flyet.

I Aden ble begge rullebanene blokkert med kjøretøyer, men flyet hadde ikke drivstoff nok til alternative flyplasser, og annenpilot Vietor foretok en nødlanding på en grusbelagt slette som gikk delvis parallellt med de to blokkerte rullebanene.
Det ble en tøff landing. Aden-myndighetene forlangte at flyet skulle komme seg videre straks de hadde fått drivstoff. Men Schumann forlangt at han måtte ned på´
bakken for å inspisere om landingsunderstellet og om motorene hadde blitt alvorlig skadet under den røffe landingen. Sand kan fort ødelegge jetmotorer. Schumann kom ikke tilbake med en gang, og en eitrende sint terroristleder Mahmud skrek ut at han ville «sprenge» flyet der det stod.
Schumann vente tilbake etter å ha snakket en stund med de ansvarlige på flyplassen. Straks han var tilbake om bord i flyet, forlangt Mahmud at kapteinen skulle bøye seg på ned på kne midt mellom business-klasse seksjonen og økonomiklassen, slik at alle kunne bivåne «revolusjonstribunalet» mot ham. Det ble utvekslet noen få setninger før Lufthansa-kapteinen ble skutt i hodet.

Annenpilot Jürgen Vietor ble kommandert til å få fly videre og måtte nærmest krabbe over sin døde kollega som  blokkerte midtgangen.
Nå ville terroristene videre til Somalias hovedstad Mogadishu hvor landets president og diktator Mohamed Siad Barre – bedre kjent som «kamerat Siad» – var kjent for sin sympati med sine sosialistiske brødre i PLO. Siad Barre prøvde å kombinere Koranen med Marx – uten synderlig hell.
Annenpilot Jürgen Victor innrømmet etterpå at han ikke kjente til landet Somalia eller hovedstaden Mogadishu. Pilot-kartene han hadde i cockpiten dekket med få millimeters klaring Mogadishu. Men Landshut landet i Mogadishu ved 06-tiden 17. oktober etter å ha vært kapret i nesten fire døgn.

LIKET: Den døde kropppen til kapteinen Jürgen Schumann slippes ned  til marken i Mogadischu. Han ble skutt i Aden.

Kroppen til kaptein Schumann ble beordret ut av garderobeskapet hvor den var dyttet inn, og liket ble hentet av en varebil. Den siste ettermiddagen tok kaprerne frem taxfree-alkoholen om bord og dynket passasjerene med alkohol «for at de skulle brenne bedre« når de skulle sprenge flyet. Kvinnene ble alle beordret til å ta av seg nylonstrømpene som ble brukt til å bakbinde passasjerene.
Mens nye og friske GSG 9-tropper tok av fra Bonn i en Boeing 707-maskin, ble tidsfristen til terroristene stadig forlenget. Terroristene ble foret med falske rapporter angivelig skrevet av de tyske terroristene, og meldinger om at flyet med RAF-medlemmene hadde mellomlandet i Kairo og var ventet i Mogadishu i løpet av natten, ble sendt ut. Mahmud utsatte fristen til tidlig morgen 18. oktober.
Samtidig måtte de tyske forhandlerne gjennom tøffe forhandlinger med Somalias diktator Siad Barre, som ville at noen av hans egne politifolk skulle frigjøre gislene. Men med løfte om en overføring på noen tiltrengte millioner dollar, fikk de spesialtrente tyske politifolkene lov til å ta seg av jobben.
Et mørklagt Boeing 707-fly med den tyske beredskapstroppen landet i Mogadishu ved 20-tiden 17. oktober. Klokken 02.07 gikk spesialstyrken til aksjon. En voldsom lysgranat ble utløst 60 meter foran flyet – noe som førte til at tre av kaprerne styrtet frem til cockpiten for å se hva som skjedde. Samtidig stormet GSG 9-troppene inn gjennom flyets nødutganger – sjefen selv Ulrich Wegener var først i en av kommandogruppene som gikk inn i en av de to fremste flydørene. Svartmalte i ansiktet skrek de ut på tysk at folk skulle få hodene ned. To av terroristene , Wabil Harb og Hind Alameh, ble skutt og drept umiddelbart. Sjefen Mahmud og Souhaila Andrawes ble også truffet. Sjefen døde en time senere på et sykehus, mens Souhaila ble truffet syv ganger i beina og ble tatt ut på båre. Hun gjord V-tegnet der hun lå med blodsøl over Che Guevara-skjorten, mens hun skrek gjentatte ganger: «Leve et fritt Palestina!.

GJORDE V-TEGN: Souhaila Andrawes  gjorde V-tegnet da hun – skutt i beinet – ble båret ut etter frigjøringen av gislene i Mogadishu.

Redningsaksjonen tok snaue fem minutter, og lederen kunne over kommunikasjonsutstyret triumferende melde: «Frühlingszeit! Frühlingszeit! ( Vårtid! Vårtid!) som var kodeordet for en vellykket aksjon.
Hjemme i den daværende vesttyske hovedstaden Bonn kunne en kjederøykende kansler Helmut Schmidt motta radiosignaler som bekreftet at «fire motstandere er nede. Alle gislene er fri. Fire lettere skadet: Én i kommandostyrken er lettere skadd».

HÅNDTERTE: Kansler Helmut Schmidt måtte håndtere mange komplisererte terrorkriser på 1970-tallet.

Schmidt slapp å lese opp den ferdigskrevne avskjedstalen han hadde forberedt om aksjonen skulle slå feil og føre til mange døde.
Troppen med anti-terror fikk en heltmodig mottakelse da de samme dag ankom Køln-Bonn-flyplassen utpå ettermiddagen. Sammen med de 86 passasjerene og besetningsmedlemmene opplevde de jubelscener.

Nyhetene om den vellykkede kommandoaksjonen i Mogadishu nådde også de tyske terroristene i Stammheim-fengselet i Stuttgart. Noen timer etter at aksjonen ble kjent, begikk Andreas Baader selvmord ved å skyte seg med en innsmuglet pistol. Også Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe døde for egen hånd samme dag. RAF-medlemmet Imgard Möller forsøkte, men mislyktes med sitt selvmordsforsøk.

HELTEMOTTAGELSE: Anti-terrorist troppen i GSG 9 kommer tilbake til Tyskland og får en heltemotakelse.

Og dagen etter selvmordene i Stammheim-fensglet, ble liket av Hanns-Martin Schleyer, som hadde blitt kidnappet fem uker tidligere, funnet i bagasjerommet i en grønn Audi 100 parkert i den franske grensebyen Mulhouse. Den såkalte annengenerasjonen i RAF stod bak bortførelsen og drapet på Schleyer og hans livvakter.

FØRSTEGENERASJONS RAF: De mest kjente vesttyske terroristene er nå døde eller ferdige med soningen.

Kampen mot RAF skulle fortsette flere år. Mens Tyskland to ganger tidligere på 11970-tallet hadde oppfylt kravene til palestinske flykaprere – utbetalt penger og sluppet fri terrorister – viste Helmut Schmidts faste linje overfor terroristene denne gangen å gi resultater – selv om det skulle koste livet til en flykaptein i Lufthansa og lederen for den tyske arbeidsgiverorganisasjonen.
De marxistiske RAF-terroristene skulle fortsette med å sette sette det unge etterkrigsdemokratiet i Tyskland på alvorlige prøver utover 1970- og 1980-tallet. Helt frem til slutten av 1990-tallet ble enkelte næringslivstopper drept av RAF-folk.
Souhaila Andrawes, som under terroraksjonen reiste med et falsk pass med navnet Soraya Ansari, ble dømt til 20 års fengsel i Somalia, men ble etter ett år satt ombord i et fraktfly som tok henne til Bagdad hvor det regjerende Ba`atpartiet hadde et varmt forhold til PLO og palestinske terrorister.
I 1991 dukket Andrawas opp i Oslo som asylsøker sammen med sin palestinske mann, Ahmed Abu-Matar og deres felles datter. De hadde trolig bodd i Beirut noen år, og kom til Oslo via Kypros. Norske asylmyndigheter greide ikke å finne ut noe om hennes terroristfortid, og familien fikk oppholdstillatelse og siden norsk statsborgerskap. De bosatte seg på i et pent «norsk» strøk nord i Oslo, og ble raskt godt integrert. Andrawes fortsatt sin kamp for Palestina, og skrev blant annet artikler for det nå nedlagte AKP-tidsskriftet Materialisten.
I 1994 fikk tysk etterretning – trolig emd støtte fra israelsk Mossad – sporet hennes opp, og forlangte utlevering. Etter utlevering og rettsak sonet hun en kort stund i Tyskland dommen på 11 år.

ENESTE OVERLEVENDE: Souhaila Andrawes ble ofret mye oppmerksomhet i tysk presse etter kapringen.

Erling Folkevord (Rød Valgallianse) engasjerte seg sterk i saken hennes, og Bruntland-regjeringen fikk henne overført til Norge og Bredtveit fengsel der hun sonet halvparten av dommen. Hun ble sluppet fri i november 1999.
Flere av gislene om bord i Lufthansa-flyet har uttalte seg uforstående til at hun i dag er en fri kvinne i Norge og bare sonet fire år for sine voldshandlinger. Flere av gislene har beskrevet hennes som svært brutal, grusom og ubarmhjertig under de fem døgnene av terroraksjonen.
De fleste RAF-terroristene er i dag fri borgere i Tyskland. Noen angrer på sine handlinger – andre er fortsatt engasjert på venstresiden i tysk politikk – men nå uten våpen.
En måned etter at gislene fra Lufthansa-kapringen kom tilbake til Tyskland, kom wannabe-terroristen Lars Gule tilbake ti Norge – iført busserull. Etter noen dager i politiets varetekt, var også han en fri mann.
I dag gjør han det bra som høyt gasjert akademiker og medieyndling både som Palestina-aktivist og som «terrorekspert». Noe mange – inkludert folk i Kringkastingsrådet – finner svært problematisk .

TEKST: MORTEN AASBØ FOTO: Bundesarchive. Wikipedia Commons, YouTube.

Kilder: Stefan Aust: Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon. Anne Siemens: Für die RAF var er das System, für mich war er der Vater. Dokudramaet Todesfall av Heinrich Breloers. Filmen «Mogadishu (2008). Wikipedia. Der Spiegel.