TIL SIBIR: I løpet Av noen få dager i 1949 ble 43.000 latviere dratt ut av sine hjem og sendt til Sibir. Nå kunne sovjetiseringen av Latvia virkelig begynne. Hendelsen vakte lite avsky blant norske politikere.
Norge og Latvia har i dag gode forbindelser 22 år etter at vi reetablerte de diplomatiske forbindelsene da Latvia igjen fikk sin frihet tilbake i 1991. Men forholdet mellom Norge og den baltiske republikken har ikke vært uten provblemner siden den latviske republikken så dagens lys i 1918.
Av advokat/forfatter Hege Boman Grundekjøn
Norge anerkjente Latvia de jure i 1921, altså for 92 år siden. Og for 22 år siden re-etablerte vi de diplomatiske forbindelser til Latvia. Spør en norsk politiker om Norges forhold til Latvia, og sannsynligheten vil være stor for at vedkommende svarer: Vi har alltid hatt et godt forhold til hele Baltikum!
Stemmer det at «Norge alltid har hatt et godt forhold til Latvia»?
Den demokratiske republikken Latvia så dagens lys under svært mørke skyer den 18. november 1918. Men det skulle gå ytterligere 14 måneder før de siste fremmede styrkene, tyske og sovjetiske, trakk seg ut av det totalt ribbede landet. På dette tidspunkt hadde man i Norge knapt hørt om «Latvia», men ett var sikkert: Norge ville ikke ha noe med «Østersjøproblematikken» å gjøre! Holdningen var hovedsakelig begrunnet i vår nøytralitetspolitikk.
Latvieren Arthur Wannag flyktet til Norge fra det blodige opprøret mot balt-tyske storgårds- og industrieiere og den russiske administrasjonsadel i 1905, og ivret i sitt nye land etter å styrke båndene til fedrelandet. Etter noen år ble han norsk statsborger, og bare noen måneder etter at Latvia løsrev seg fra Russland, ble han utnevnt til honorær konsul for Latvia i Norge. Hans engasjement for Latvia ble av norske myndigheter oppfattet som plagsom. Likevel skulle han bli en nyttig mann for Norge. For å hjelpe primærnæringen etter første verdenskrig, kjøpte den norske stat opp sild og kjøtt. Hvordan få solgt dette i et europeisk marked som var preget av svekket økonomi? Staten engasjerte Wannag til å selge lageret til Baltikum og Polen, og således inngikk Norge et de facto-forhold til Latvia. Men da Latvia i desember 1920 anmodet Norge om å anerkjenne landet de jure, ble det stille fra norsk hold. Norge ville rett og slett ikke ha noe å gjøre med Latvia på det diplomatiske plan, det til tross for at Sovjet Russland hadde anerkjent landet de jure i august måned. Utover vinteren 1920 og på nyåret 1921, anerkjente stadig flere land Latvia. Norge kjente presset, og den 4. februar 1921 inngikk også vårt land et de jure forhold til Latvia. På denne tid var det latviske folk store beundrere av norsk kultur, og Bjørnson, Ibsen, Hamsun, Boyer og Duun var folkets favoritter. Wannag ble forfremmet til honorær generalkonsul, og han iverksatte stor informasjonsvirksomhet for å gjøre nordmenn kjent med latvisk kultur og næringsliv. Generalkonsulen var selve bærebjelken i de fleste relasjoner mellom Norge og Latvia i mellomkrigsårene. Noe handelsvirksomhet var det mellom Norge og Latvia. Generalkonsulen bidro sterkt til en handelsavtale mellom de to land, og ble slått til ridder av St. Olavs orden for sitt glødende virke for å fremme norske interesser i Latvia. Generalkonsulen kunne utover 1930-tallet støtte seg til honorære visekonsuler i 11 norske byer.
I 1938 henvendte generalkonsul Wannag seg til utenriksminister Halvdan Koht med forslag om et gjensidig utenriksministerbesøk. Forslaget kom ubeleilig og ble avvist. Norge fulgte imidlertid nøye med på den politisk spente situasjonen i Østersjøen, som nådde sitt høydepunkt med den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten av 23. august 1939. Andre verdenskrig brøt ut, og som kjent etterfulgtes stormaktene Tyskland og Sovjets i alt tre okkupasjoner av Latvia, av en nær 50 år lang sovjetisk anneksjon.
Norge anerkjente ikke anneksjonen. Men da latviske flyktninger fikk tillatelse til å reise fra flyktningeleirer i Tyskland til vårt land, het det seg at deres latviske pass var ugyldige. Flyktningene måtte enten skaffe seg sovjetisk pass eller reisedokument utstedt av Den internasjonale flyktningeorganisasjonen!
De få eksil-latviere som kom til Norge i kjølvannet etter andre verdenskrig, dannet i samarbeid med Wannag Den latviske hjelpeforening i 1952. Norge hadde noen år tidligere tatt imot et 20-talls latviske «minusflyktninger». De fleste av disse fikk plass på aldershjem spredt over det ganske land. Således ble de avskåret fra å tale deres morsmål. Hjelpeforeningen lovet å besørge disse gamle, ensomme en gravsten på deres grav når de døde. Foreningen drev også utstrakt informasjonsvirksomhet om Latvias og latviernes skjebne. Intellektuelle som Arnulf Øverland og Terje Baalsrud, lyttet til dem.
Utover 1980—tallet blåste en ny vind over Europa, og flere viste interesse for balternes skjebne og frihetskamp. Norske journalister skrev en og annen artikkel om forfølgelser av opposisjonelle, men norske myndigheter var ikke synlig opptatt av balternes livssituasjon. De mange frihetsbevegelsene i Europa på 80-tallet, som startet med Solidaritetsbevegelsen i Polen, spredte seg også til Baltikum. «Den syngende revolusjon» vekket oppmerksomhet også i Norge. Med Richard Bærug i spissen ble Kulturlaget Norge-Latvia etablert i 1989. Norske foreninger, organisasjoner og enkeltindivider knyttet bånd til Latvia, og i 1990 ble dessuten stortingsrepresentantenes Kontaktgruppe for Baltikum etablert. Dette året «kuppet» folkefrontene i Baltikum parlamentene, og de fattet nesten parallelt vedtak om sovjetisk tilbaketrekning. De bad den norske stat om anerkjennelse, men dette kunne ikke det norske utenriksdepartement etterkomme. Tiden var ikke moden. På den annen side inviterte norske parlamentarikere sine baltiske kolleger til Stortinget for å lære om demokratiseringsprosesser. Presidentskapet i Stortinget vedtok våren 1991 å sende representantene Inger Lise Gjørv (A), Ingvald Godal (H) og Oscar Hillgaar (FrP) til konferansen «Baltikums plass i det nye Europa», som faktisk ble avviklet i dagene da kuppforsøket mot Gorbatsjov skjedde i Moskva. Den norske regjeringen var sommeren -91 fortsatt tydelig på at den ønsket å unngå å provosere Sovjet-myndighetene, men da unionen kollapset og balterne maktet å frigjøre seg helt, sto Norge blant de første i køen av gratulantene til Latvia, Litauen og Estland. Den 29. november 1991 etablerte Norge diplomatiske forbindelser med Latvia.
Professor Tom Kristiansen ved Institutt for forsvarsstudier, konkluderte i sin studie av Norge og det baltiske spørsmål 1918 – 1940 at Norge anså de tre små statene innerst inne i Østersjøen som «det fjerne og farlige Baltikum». Gjennom særlig nordiske og europeiske samarbeidsprosjekter har Norge heldigvis de siste 20 årene vist å ufarliggjøre denne forbindelsen. Aldri før har de norsk-latviske relasjonene vært så fruktbare som nå.
Trenger vi å trekke moralske slutninger av vårt distanserte forhold til Baltikum i årene frem til 1991, når vi vet at de andre vestlige landene ikke var stort bedre?
Professor em. Arnljot Strømme Svendsen var ganske tydelig i sitt forord til Terje Baalsruds bok «Stalin-Hitler-pakten og de baltiske lands skjebne (1989):
«Ruget det ikke nærmest en norsk, talende taushet over tragedien til våre små naboer i øst? Man våget ikke å tirre supermakten og dens måte å praktisere den marxist-leninistiske ideologi på tvers av menneskets rettigheter. Dette er og blir vår skam og viser fristelsen med å være opportunist, egenkjær, selvopptatt og likegyldig og dekke det til med saklighetsbegreper som nøytral og forretningsmessig.»
Hege Bomann Grundekjøn er advokat og forfatter.