JON HUSTAD: Provokatøren fra Søndre Sunnmøre

 

 

Han synes det er helt ok at han kalles reaksjonær, og synes det er merkelig at norske journalister er redde for å bli stemplet som slemme. Han gleder seg over at stadig flere forstår at dagens innvandringspolitikk ikke er bærekraftig i lengden. Møt tallknuseren, dresselegantieren, whiskyentusiasten og provokatøren Jon Hustad (47).

 

Han tar imot i Dag og Tids loftslokaler i Pilestredet – litt forsinket etter å ha vært på audition hos TV2 for et nytt debattprogram hvor han er tiltenkt en sentral rolle. Kledd i jeans og Gant-genser.

De dyre Canali-dressene han kjøper i London eller på eBay henger i skapet hjemme. De kostbare Church-skoene står under skrivebordet. Kontoret er smårotete og med bokhyller fulle av fagbøker på engelsk og halvleste Financial Times-aviser. Vi konstaterer mange Churchill-biografier – han har selv skrevet en av de.

 

Krølltopp på 1,92

 

Krølltoppen på 192 cm. plasserer skoene på bordet, folder hendene over brystet og flakker med blikket. Og før den munnrappe nynorskmannen slenger ut nye onliners, lener han hodet bakover, lukker øyene og kommer med presise ytringer om statsbudsjettet og ny spennende statistikk fra Statistisk Sentralbyrå

– Dette med lukkede øyne og hodet tilbakelent er en familiesvakhet. Legg merke til at min medsunnmøring Jan Åge Fjørtoft gjør noe tilsvarende når han analyserer fotballkamper på tv.

Han vokste opp i den lille bygden Hjørundfjorden på Søndre Sunnmøre som den yngste av fire søsken. Far var bonde og en slags høvding i bygda, forteller Hustad.

– Han var sentral i bygda og var den som alltid tok ordet i forsamlinger. Han var dypt kristen og aktiv i Norsk Luthersk Misjonssamband og sympatiserte med KrF uten å være medlem der. Han snakket om Gud som om det var en nær, personlig venn, forteller sønnen.

 

Ingen sterk gudstro

Hustad junior har aldri hatt noen sterk gudstro. Det metafysiske har aldri ligget han nær. Og senior Hustad kunne ofte være litt provokativ i sin utøvelse av sin kristendom. Som da han dro barna opp til et skisenter i nærheten, kjøpte kaffe og en matbit til familie, og begynte å synge bordverset ”Og du som metter liten fugl”. Det runget i veggene hvor fintfolk fra Ørsta og andre mondene bygdestrøk på Sunnmøre stod vantro og overvåket familien Hustads bordvers-seanse.

– Sånt setter spor, konstaterer Hustad i dag. Men han har mye til overs for den sunnmørske nøysomheten og dens filosofi om å ”yte før du kan nyte”.

 

Hadde ikke innlagt bad og bil

 

– Far bygde det første moderne fjøset i bygda i 1972, og han var veldig opptatt av å nedbetale gjeld. Det gjorde at vi ikke fikk bil og innlagt bad før jeg var 10 år gammel, forteller han.

Familien ble hardt rammet da faren fikk konstatert kreft da yngstegutten Jon var den eneste hjemmeværende av barna. Faren døde noen år senere og Jon måtte hjelpe sin mor med de daglige gjøremålene på gården.

Bussen til gymnaset i Volda gikk halv sju, og gymnasiasten måtte opp hver dag klokken fem for å rekke å ta seg av fjøsstellet.

Gården var den største i bygden, men gårder er som kjent ikke store på Vestlandet. 400 mål innmark og 100 mål som var dyrket.

 

Skoleflink

Jon Hustad var skoleflink og ble stadig vekk trukket frem av lærerne som et godt eksempel for de andre elevene. Hans flinkhet skapte en viss form for mobbing, men han kunne også ta igjen.

– Når jeg snakker med mine medlever på gymnaset i dag, så kommer det ofte frem at jeg kunne komme med sårende replikker, sier han.

 

SKOLEFLINK: – Jeg var vel det du kan kalle skoleflink. Og jeg ble vel mobbet litt for det, konstaterer Jon Hustad i dag. Foto: Morten Aasbø

 

 

 

Familien Hustad var den første familien i bygda hvor samtlige søsken fikk gå på gymnaset.

Da Jon Hustad var i 18 års alderen kom hans eldre bror hjem og overtok driften av gården. Selv kunne han dra til Oslo og bli student. Han tok hovedfag i historie og skrev en hovedoppgave om USAs Kina-politikk etter Koreakrigen – en hovedfagsoppgave han skrev på tre måneder.

Siden ble det familie og lektorjobb på Vestlandet før han endte opp i Asker hvor han har bodd siden.

 

Snakker pent om sin fremtidige eks-kone

 

I dag vet han ikke helt sikkert om hans status er separert eller skilt. Han vet ikke om skillsmissen er innvilget ennå. Men han snakker bare pent om sin ekskone – eller var det fremtidige ekskone. Han er glad i sine tre barn og stolt over at eldstesønnen, som er et lovende fotballtalent og fortsatt tenåring, nylig avviste et tilbud fra en eliteserieklubb. Han har også et autistisk barn som krever mye hjelp og offentlig støtte, og han sier han er glad han bor i Asker – Norges nest rikeste kommune.

Den norske skolen ble ikke noe værende sted for Jon Hustad. Det var midt i de mange skolereformenes tid og ifølge Hustad var Aps Gudmund Hernes mye av grunnen til at han forlot skolen. Han tok et kraftig farvel med norsk skole med faktaboken ”Skolen som forsvant” i 2002.

 

 

Har aldri vært rød

 

Som mange andre på dagens høyresiden i norsk politikk kan ikke Hustad slå i bordet med fortid som stalinist, Pol Pot-tilhenger eller flere år som sjølproletarisert arbeider på Spigerverket. Han sier han alltid har hatt sitt ståsted på høyresiden. Allikevel var det Klassekampen med sin blodrøde historie og som forvarer av noen av verdens verste politiske massemordere, som ble den første arbeidsplassen for den nyblivne journalisten.

– Det har skjedd mye med Klassekampen de siste årene, og jeg kom veldig bra overens med redaktør Bjørgulf Braanen som ville ha meg til å skrive for han for en luselønn på drøye 220.000 kroner. Jeg tror ikke lenger Braanen er så rød. Jeg vil tippe på at han stemte Senterpartiet ved siste valg – han er blitt nasjonalist på sine gamle dager, smiler provokatøren Hustad.

Men morgenmøtene i Klassekampen ble mer enn Hustad kunne holde ut. Med de mange ”koko-venstreradikalerne” og ”sjablonmessige feministene” som ødela redaksjonsmøtene.

 

– Ble du mobbet vekk?

– Nei, ikke i det hele tatt. For å si det litt skrytende, så har jeg alltid vært en populær arbeidstaker. Jeg er veldig rask og produktiv og jeg tar ansvar. Jeg tror også jeg kan være underholdene og morsom i sosiale sammenhenger.

Via en kort tid som forskningsjournalist i venstreradikale Morgenbladet – hvor han ikke kom så godt overens med redaktør Alf van der Hagen –gikk turen til det lille nynorskmagasinet Dag og Tid.

Her får han skrive om det han måtte ønske, og det kan være alt fra tunge artikler om innvandring og Statoils økonomi, til nyheter om bygdehotellenes overnattingsstatistikker.

– Uten at jeg skal ta æren for det, så har opplaget faktisk nesten doblet seg på den tiden jeg har vært her. I dag selger vi 11.000 eksemplarer og leserne våre er stort sett nynorskfolk på vestkanten i Oslo.

Noe overraskende sier Hustad at han ikke stemte ved siste valg. Men FrP skal få hans stemme hvis de greier å rydde opp i asyl- og flyktninge-politikken de neste to årene. Partiet som hans far sympatiserte med, KrF, ser han helst forsvinner for godt – sammen med SV og Venstre. For skal dagens tempo i innvandringen fortsette, så vil velferdsstaten ifølge Hustad fort bli en saga blott. Da vil Norge bli et samfunn fjernt fra de vi kjenner i dag.

Hustad tegner et skremmebilde av et iskaldt Norge med gated communities (inngjerdete boligområder) for de rike, høy kriminalitet, stor arbeidsledighet og store grupper av folk som lever i parallelle samfunn.

 

 

 

Håper det blir asylmottak i Ullevål Hageby

 

Han gotter seg over at folk selv på Oslos beste vestkant ser at asylmottakene flytter seg stadig nærmere deres trygge og blendahvite områder. Nå sist var det Montebello på Oslos vestkant som kanskje skal få et asylmottak snart.

– Men det må nok bli et asylmottak på Ullevål Hageby før journalistene vil snu og begynne å skrive fornuftig og kritisk om den lite bærekraftig innvandringspolitikken vi i dag fører.

Nylig gikk han ut i bransjetidsskriftet Medier24 hvor han skriver at han tror 100.000 syriske flyktninger kan koste Norge 1000 milliarder kroner over 85 år. Og da er mye av oljefondet låst til de mye migrantene.

– Sammen med de to Finansavisen-journalistene Kjell Eirik Eilertsen og Ole Asbjørn Ness, er jeg den som har skrevet mest og regnet mest på kostnadene ved innvandring. Og folk skal legge merke til at mens jeg har skrevet tusener av sider med statistikk, så har jeg knapt nevnt ordene islam eller muslim. Heller ikke i boken ”Farvel Norge” snakket jeg om islam eller muslimer. Men i dag, når nesten alle asylantene som kommer til Norge er muslimer, er det vanskelig å komme utenom den debatten, sier Hustad.

 

KRISTEN OPPDRAGELSE – Min far snakket om Gud som om det var en nær, personlig venn.Selv fikk Jon Hustad ingen sterk gudstro.

 

 

Hustad har dokumentert – ved hjelp av offentlig tilgjengelig statistikk – at en somalier utløser et investeringsbehov på seks millioner kroner nesten med en gang hun eller han kommer til Norge. Og at gjennomsnittssomalieren siden påfører Norge en nettokostnad på tjenester og overføringer på ti millioner – altså totalt 16 millioner i tjenester og overføringer.

Hans talldokumentasjon og skrivevirksomhet har påført han ganske mage drapstrusler. En av de var så spesifikk og ekkel at han tok kontakt med politiet som ordnet opp. Men han trøster seg med at folk som truer med drap på e-post og SMS, sjelden eller aldri gjør alvor av sine trusler. Han liker heller ikke ”støtten” han enkelt ganger får fra rasister – ofte gamle menn – som synes det er fint at han tar et oppgjør med ”svartingene og muhammedanerne”.

 

Ville akseptert en somalier, men ikke en SVer som svigersønn 

 

Til den trendy gratisavisen Natt og Dag uttalte Hustad en gang at han synes det ville være helt greit om datteren kom hjem med en somalier, men ikke helt enkelt hvis hun kom hjem med en ung SVer. Da ville faderen gått noen runder med både datter og hennes utvalgte.

Men også Hustad bekymrer seg for den totalitære islam i sin verste avskygninger. I dag endrer alt seg i landet vårt i et dramatisk tempo, og ingen av politikerne eller andre ser ut til å ha kontroll.

– Statistisk Sentralbyrå (SSB) skulle være de som hadde oversikten, men de ser ut til å ha et innebygd ønske om alltid å være forsiktig og optimistiske i sine prognoser. I 1989 skrev de at de forventet en innvandring på 5000 i året frem mot 2050, og at Norges befolkning da ville være ca. 4,1 millioner. Nå spår de 6,5 millioner i deres såkalte ”realistiske mellomalternativet”.

Hustad har mye til over for Australias løsning på asylproblemet. Etter en ganske liberal asylpolitikk mellom 2000 og 2014, strammet de inn og sa at ingen skulle få lov til å søke om asyl hvis de kom illegalt inn til landet i båter. Frem til 2014 hadde ca. 2000 flyktninger omkommet på havet på vei til drømmereisemålet Australia. Etter at Australia strammet inn og lot de søke asyl fra fattige tredjeland som Australia støttet økonomisk, var det få eller ingen som tok sjansen på risikofylte båtreiser til Australia.

– I 2014 omkom fire personer. I 2015 er det foreløpig ingen døde. Australia er et innvandringsland som hvert år tar mange kvoteflyktninger, men de aksepterer ikke at noen sniker i køen. Vi har et parallelt eksempel i Middelhavet i dag hvor mange dør, konstaterer Hustad.

 

Velferdsstaten kan gå ad undas 

 

Men det er ikke bare innvandringen som gjør at velferdsstaten kan gå ad undas, ifølge Hustad.

Trygdeutbetalingene er altfor store. Velferdsstaten vil kollapse før eller siden hvis vi ikke strammer inn på flyktningpolitikken og trygdeutbetalingene. Han har foreslått det han kaller ”60-60-60-reformen” hvor arbeidsledige får 60 prosent av lønnen sin – det samme som de uføretrygde og sykemeldte vil få. I dag kan folk velge den trygdeordning som gir mest avkastning. Og han aksepterer ikke at vi er så mye sykere nå enn tidligere, og så mye sykere enn alle andre land det er fornuftig å sammenligne oss med.

– Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi er 12 ganger så syke som folk i de andre OECD-landene. Jeg nekter å tro at nordmenn i dag er fem ganger så syke som den gang jeg ble født i 1968. Den eneste forklaringen jeg finner er den incentive-strukturen vi har bygd opp med våre trygdeytelser, slår han fast.

Han aviser at han bare sparker nedover, og sier at han stadig vekk også skriver om redere og andre sterke grupper som får altfor mye overføringer fra staten.

– Og vi kan ikke slutte å si negative ting fordi vi er redde for å såre noen. Da vil samtalene og debattene stoppe helt opp. Det er ikke sunt.

Han er også blitt kalt kvinnehater fordi han konstaterer at kvinner i snitt – gjennom et livsløp – får langt mer i lønn og overføringer fra staten enn menn.

 

Leder for facebook-høyre

 

Tidligere nevnte Klassekampen-redaktør Bjørgulf Braanen lanserte en gang Hustad som ”Kongen av facebook-høyre”. Og da snakker vi ikke om partiet Høyre. Jon Hustad er sentral i en lukket facebook-gruppe som rommer ca. 100 personer hvor de fleste befinner seg på den politiske høyresiden.

– Vi skriver og lufter saker og ideer som ikke belyses i norsk presse som domineres av kvinner og menn med et politisk ståsted et sted mellom SV, Venstre og Arbeiderpartiet. Og mediebransjen er en spennende bransje å betrakte litt utenfra, sier kongen av Facebook-høyre.

Hustad velger selv ikke å omgås kolleger. Du får aldri lenger høre fyllehistorier om Hustad fra Lorry eller de andre journalist-vannhullene i Oslo.

– Jeg foretrekker å ta meg noen whisky og litt øl hjemme på fredagskvelden. Enten alene eller sammen med et par venner, sier han.

Og da kan han ytre seg på facebook.

 

En ”pretensiøs klovn” 

 

– Norske journalister er veldig redde for å bli oppfattet som slemme. Merkelig. Vi har altfor få slemme journalister i Norge.

Selv liker han å være slem og har vært flink med å dele ut ikke altfor flatterende karakteristikker av kolleger og andre samfunnsdebattanter

Han kalt Aftenpostens Harald Stanghelle ”en pretensiøs klovn” og mente at både han og hans kollega Arne Strand i Dagsavisen tilhørte dinosaurgenerasjonen som burde vært pensjonert for lenge siden. De er ”late og uinteressante” og ”representere makta og kommer aldri med noen nye tanker”.

Om reklameguruen, Ap-mannen og medieynglingen Ingebrigt Steen-Jensen het det at ”han er jeg skeptisk til 24 timer i døgnet” og ”han er en stor tom tønne som aldri er intellektuell” og som ”ikke kan føre resonnementer”.

 

Men Hustad må også tåle harde uppercuts fra den politiske venstresiden. En av Aftenpostens sosialister kalte han en ”belest høyrevridd bølle”. Av og til får han tilbakemeldinger fra sin gamle mor som lurer på hvorfor han er så streng og så kritisk mot så mange. Da pleier han å trekke frem sin avdøde far som også hadde sterke meninger.

Harde karakteristikker som reaksjonær og høyresidens bølle er noe han, som har dype røtter i det vestlandske jordmonnet, kan leve med. I dag lever han godt, selv om han som en av Norges mest kjent og dyktigste journalister, ikke har fått noen tilbud om jobb i en av de store og velstående Oslo-avisene. I dag ville han ha takket nei til slike tilbud, slår han fast.

I dag tjener han minst like bra som de best betalte journalistene i storavisene i Oslo. Han er en etterspurt foredragsholder, stiller fast i TV2s ”Underhuset”, og han er en hyppig bidragsyter til den anerkjente danske kvalitetsavisen Weekendavisen. Så han kan fortsatt sitte hjemme i Asker på fredagskvelden og bestille dyre Canali-dresser og Church-sko på ebay, samtidig som han nyter en whisky og en kald øl – og kanskje slenger fra seg en treffende facebook-ytring til sine venner på sitt lukkede forum.

TEKST: MORTEN AASBØ

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published.